Innledning

Jeg har bestemt at han skal dø. Når og hvordan må du vente å se. Som kommuneoverlege er han vant til å se og jobbe med døden, men sin egen død er det ikke en gang sikkert han vil se komme.


Jeg er Einar Magnusson og er forfatter, koordinator og redaktør av denne historien. Dette er en kriminalhistorie men også en fortelling om hverdagen til en oppdiktet kommuneoverlege. Arne Isdal jobber i en middels stor kommune. Blir ofte kalt bare AI av de som erter han fordi det noen ganger virker som om det er Artifical Intelligens som driver han. Han er nysgjerrig på uforståelige saker og ting og har en grunnleggende filosofi om at det meste ordner seg. Gift med Emily, ei tøff dame som han har to voksne barn med; Theo og Ida, som gjerne gir faren en hjelpende hånd i vanskeligheter.

Hva Arne opplever, hvilke problemer han kommer opp i, og hvordan de løses styres av meg som forfatter. Du som leser av denne bloggen oppfordrer jeg til å komme med forslag til alle sider av denne kriminalhistorien. Sammen kan vi skape en spennende roman som hverken jeg eller du vet hvor ender. Jeg regner med at jeg må stå for mye av arbeidet i begynnelsen, men jeg håper flere og flere av dere som leser vil bidra med å komme med forslag til utviklingen av fortellingen.

Hvis du vil bidra til denne kriminalhistorien om en kommuneoverleges meritter innen et alt for ukjent fagområde så gi kommentarer via “Kontakt” knappen øverst på siden eller send innspill til min epost: einar.magnusson@mail.com.

/

Døden ved hanegal

Arne Isdal tørket svetten av panna og famlet etter tekoppen. "Ja, jeg forstår at det er plagsomt" mumlet han litt utydelig inn i telefonen og fortsatte sterkere med "hun vil ikke gjøre noe med hønene, nei. Ja, du kan skrive en klage til meg". Innringeren i den andre enden hadde snakket sammenhengende i 20 minutter og Arne var usikker på om han klarte å være like høflig de neste 20. Klager på høner som støyer, lukter og plager naboene dukker opp hver sommer. Han innså at det eneste som kunne avslutte samtalen var at han, atter en gang, tilbød seg å ta en befaring av hønseholdet, men når skulle han få tid til det? I telefonrøret var lydstyrken økt betraktelig med en frodig blanding av uforståelige banneord og høye rop som stilnet raskt da han tilbød en befaring. Trusler om Dagbladet, rådmann og fandens oldemor roet seg ned til en kort " Det må jaggu skje jævli` kjapt!"

Befaringen skulle bli begynnelsen på en rekke hendelser som hverken Arne Isdal eller annen "Artificial Intelligence" skulle kunne forutse.

I utgangspunktet er befaringer som kommuneleger ut over landet gjennomfører 99,90% trygge. Kunsten er å unngå nabokranglene og rydde fram de saklige fakta som ligger i saken. Slike saker løses nesten alltid på en av tre måter: Naboene blir enige og løser det sjøl, litt helsediplomati fra kommuneoverlegen bidrar til løsning eller det må gjøres et vedtak hjemlet i lovverket. Og så er det jo de sakene som ikke løses men kommer tilbake med ujevne mellomrom. Var dette en sånn sak? Klok av tidligere erfaring klikket Arne seg inn i kommunens saksbehandlingssystem for å se om det fantes tidligere saker om hanegal på samme adresse. Det var da som bare pokker. Han klarte ikke finne noe om hanegal i hele kommunen. Det var da ikke mulig? Han hadde da sjøl jobbet med flere saker? Saksbehandlingsprogrammet var like vanskelig å finne fram i som å finne ledig tid i kalenderen. Hjelpetjenesten på arkivet fikk oppgaven å leite, mens befaringen ble plassert etter arbeidstid.

Varmen gjorde kontoret til en bedre utgave av en finsk badstue. Svetten rant nedover ryggen og svette fingre glapp på tastaturet på pc´n. Arne bannet inni seg for arbeidet med å besvare e-post, skrive brev og gjennomgang av halvtårs regnskapet, som han var nødt til å ta her inne på kontoret i rådhuset. Han merket at varmen gikk ut over humøret som det sikkert gjorde for mange andre som var nødt til å jobbe inne i den lange varmeperioden. Det var stille på huset. De fleste andre hadde ferie. De lå vel på stranda eller avkjølet seg i deilig badevann. Han blåste vekk en svettedråpe fra overleppa, registrerte at klokka var godt over arbeidsslutt og fant fram sykkelsekken. Det var den befaringen da. Han hadde tenkt å ta turen til hønseklageren på vei hjem. Sykkelturen hjem fra jobb gikk allikevel like ved adressen som var oppgitt. Det var to hus litt for seg sjøl inne i skauen et stykke fra andre naboer. Kanskje han rakk innom tjernet litt lenger inn for en raskt avkjølende dukkert?

Mobiltelefonen ringte akkurat da han skulle slepe seg ut av det varme kontoret. "Lensmann Sanden" stod det i displayet. En samtale han ikke kunne utsette så han svarte kjapt. "En av betjentene har fått en bekymringsmelding fra en turgjenger oppi Lurdalen. Du veit han som bor i koia inne ved Svartkulp?" Arne visste godt hvem det var. De hadde snakket om han i et av de regelmessige møtene kommuneoverlegen hadde med lensmannen. Politiet kom med sine bekymringer som Arne kunne sjekke ut med fastlegene og kommunale omsorgstjenester for å se om de var i kontakt med, eller kunne hjelpe, personer de oppdaget hadde mulige helseproblemer. Dette var en pasient til en av fastlegene som lenge hadde hatt tunge psykiske problemer med svingende humør fra utagerende sinne til stille isolasjon. "Turgjengeren kikker ofte innom han for å høre om han kan hjelpe til med noe, men nå har døra stått oppe i flere dager og det ser ikke ut til at noen har vært i koia. Vi vurderer en leiteaksjon. Hva mener du?" Det var et vanskelig spørsmål fordi Arne visste at personen ofte isolerte seg og kunne være et helt annet sted rett og slett fordi han ville det. "Jeg vil i hvertfall sjekke ut litt i morra, Erik. Tror ikke det haster mer enn det ut fra hva vi veit fra før. Jeg kan gi deg en tilbakemelding i morra formiddag?" Arne tenkte både å gi eneboeren litt tid og seg sjøl tid til å sjekke ut de tjenestene han visste prøvde å følge pasienten opp så han slapp å bli forstyrret hvis han ville være for seg sjøl. Et unødvendig redningssøk kunne kanskje også avverges? Lensmann Erik Sanden bekreftet vurderingen og de ble enige om å peke nesa mot hvert sitt middagsbord. Arne skiftet til sykkeltøy, fylte vannflaska, låste sykkelen ut fra kjelleren på rådhuset og startet på veien hjem og hønebefaringen.

Bakkene opp Gamleveien var tunge i dag. Svetten silte og det verket i låra, men det var god trim så han helte vannet fra drikkeflaska over hodet og tråkket jevnt og trutt i solsteiken. Var det ikke oppi her han skulle ta en smal grusvei inn til høyre mot klagerens hus? Litt skjult bak noen store busker oppdaget han en smal grusvei som gikk inn i skauen. Det kunne ikke være langt inn der så han tråkket på innover. Godt han hadde en hybridsykkel og ikke racersykkel på grusveien. 10 minutter seinere stoppet han ved en bakketopp og så ut over et lite, slitent småbruk. Litt til side for låven lå det ei lita gul stue med smårutete vinduer. Tydeligvis en eiendom som i sin tid var skilt ut fra småbruket. Fillern, han skulle ha sjekket eiendomskartet de har i kommunen før han dro. Døra stod oppe på den lille stua, men hovedhuset på småbruket så grått og lukket ut. Blafret en av gardinene i vinduet i annen etasje?

Det gikk lett ned bakken til gården. På veien oppdaget han hønsegården som lå inntil låven mot naboens lille frodige og velstelte hage. Det så helt stille ut i hønsegården. Hønene var vel inne i hønsehuset? "Hallo?" Arne hadde gått av sykkelen, funnet fram id kortet fra sykkelsekken og ropte inn den åpne døra i det lille gule huset. Ikke en lyd. Han kastet et blikk opp mot gården, men heller ikke der var det bevegelse eller lyd. Merkelig. Det var heller ikke noen lyd fra hønsegården. Det lå noe inne i hønsegården som ikke lignet på noe dyr. Han gikk nærmere og oppdaget at det var masse løse hønsefjær oppi noe rødt som lignet blod? Det var blod! Hans første tanke var at reven hadde vært i hønsegården, men det passet slett ikke med at fjæra bare var der i denne ene store blodpølen? Han åpnet døra inn til hønsehuset og slo hodet kraftig i dørkarmen da han rykket brått bakover ved synet som møtte han. Sammenkrøket på gulvet lå en mann. Han hadde et gapende sår i bakhodet med masse blod over hodet og nedover overkroppen. Arne bøyde seg raskt over kroppen for å kjenne på pulsen. Kroppen var kald og han trengte ikke bruke legekunnskapene for å konstantere at mannen hadde vært død en stund. Over hodet hang kroppen til en høne. Eller var det en hane? Hodet var borte men siden Arne hadde hatt høner hjemme sjøl synes han å kjenne igjen at det var en hane mens han raskt trakk seg ut av hønsegården. Han småløp bort til sykkelen for å finne fram mobilen. "Pokker! ingen dekning!" Arne bannet og snudde seg mot huset på gården. Var det noen hjemme der? Var den som hadde slått ned mannen i hønsehuset der, eller et annet sted på gården? Han merket at hårene på armene reiste seg mens han forsiktig gikk inn den åpne døra til det lille gule huset. Han lette etter en fasttelefon og fant den rett innenfor stuedøra.

/

Politiet, presse, og lasersikte

Det er forbausende hvor mye man kan tenke gjennom når adrenalinet pisker i kroppen og angsten flimrer i hodet. Arne stirret dumt på telefonrøret han holdt i handa som ikke hadde noen forbindelse til telefonapparatet. Telefonledningen var klippet vekk og det var ingen lyd i røret. Langt bak i hjernebarken blinket en opplysning som sakte dempet pulsen og hindret hjertet i å hoppe ut av brystet. Liket var kaldt. Altså var det en stund siden drapet skjedde. Mest sannsynlig var drapsmannen forsvunnet for lenge siden. Drapsmannen? AI var alt i gang med å analysere mordet i hodet samtidig med at angsten langsomt forsvant. Det kunne vel like gjerne være en kvinne? Spenning overtok for angst og han begynte å kikke seg forsiktig rundt. Han gikk varsomt gjennom det lille huset. Et lite kjøkken, ei stue hvor tv´n stod flimrende på enda, et moderne lite bad og trapp opp til andre etasje. Under trappa var det ei dør. Sikkert et kott eller nedgang til kjeller? Han gikk opp trappa til andre etasje og fant to tomme soverom. I det ene rommet var senga ikke redd opp mens det andre tydelig ikke var i bruk. Han gikk ned igjen og kikket inn døra under trappa. Et kott. Ute på trammen så han seg rundt og festet blikket på hovedhuset på gården. Det så helt lukket og tomt ut, men det var kanskje en telefon der? Enten måtte han få ringt til politiet eller så måtte han sykle ut til nærmeste nabo. Han bestemte seg for å prøve hovedhuset.

På den lille veien over jordet opp mot huset merket han seg at det ikke var noen bilspor i den bløte jorda. Gresset stod frisk og var ikke kjørt ned. Hadde han sett bilspor på vei inn til gården? Politiet sjekket det nok. Det var så tørt at bilspor sikkert ville bli stående lenge enda. Hvem var det som bodde på gården? En kvinne, men han visste ikke noe mer enn akkurat det. Han visste hverken alder eller bakgrunn. Igjen angret Arne på at han ikke hadde sjekket eiendomsregisteret. Hadde han funnet hvem som bodde der kunne han ha sjekket litt mer først, men folk som er glade i høner er da vel ufarlige folk? Ikke i sin villeste fantasi kunne han ha tenkt at han ville finne et lik i hønsehuset?

Våningshuset var betraktelig større en det lille gule huset han kom fra, men fasaden bar preg av mangel på vedlikehold og maling. Allikevel så det koselig ut med blomster i vinduene, pene gardiner og ei hoveddør som skinte mot han i en sterk grønn farge. Nymalt? Låst. En forsiktig runde rundt huset viste at det ikke var noen vinduer oppe. Heller ikke i andre etasje. Kraftig banking på døra vakte ingen reaksjon innenfor. Han kikket inn vinduene og fikk se inn i koselige rom som var enkelt møblert, men det var ryddig og viste en egen stil som om noen med interesse for innredning bodde der. Bortsett fra kjøkkenet hvor en stol lå veltet på gulvet var det orden i alle rom han kunne kikke inn i. Tomt.

Arne hadde samlet opp sykkelen og tråkket det han kunne tilbake veien han hadde kommet. Gispende hadde han banket på døra til det første huset han kom fram til ti minutter seinere og fått låne en fasttelefon. Nå banket han “112” inn på tastaturet og forsøkte å forklare hva han hadde sett ute på gården. De måtte sende en patruljebil fra byen. De ville at han skulle stå ved avkjørselen inn til gården for å vise politibilen. Det ville komme flere ressurser etterhvert så det var fint hvis noen kunne stå der hvis den var lett å overse. Var han sikker på at personen var død? Skulle de sende en ambulanse? Han fortalte om at liket var kaldt og uten puls.

"Em, jeg kommer seint hjem. Er kommet midt oppi en politisak. Ser ut som et mord!" Han hørte et sukk i andre enden av telefonen han lånte i huset ved veien. Emily var vant til at han hadde lange arbeidsdager. " Du roter deg alltid opp i noe AI! Pass på deg. Lensmannen har forresten ringt deg flere ganger også, for han fikk ikke kontakt med deg. Du bør vel
ring´n?" Pokker at det ikke var mobildekning her inne! Han ble nødt til å låne telefonen igjen. Kona i huset kikket interessert på han da han kom inn i stua for å spørre om å få låne telefonen litt mer. "Kanskje du vil låne joggebuksene til mannen min også? Han er ute i Nordsjøen på jobb så han vil ikke savne dem på en stund?". Arne ble pinlig klar over at han gikk rundt i sykkelshorts og så vel slett ikke så tiltalende ut i svett overdel og tettsittende shorts. Han takket raskt ja og så lettelsen i kvinnens ansikt i øyekroken mens han prøvde ringe lensmannen.

Erik Sanden svarte ikke på mobilen. Arne ringte 02800 for å høre om de visste hvor han var. Det kunne være viktig. Han forklarte operasjonssentralen at han var ute ved drapet ved Gamleveien og fikk svar tilbake at Sanden også var der. Han var utenfor mobildekning, men de hadde kontakt med han på nødnettradio og kunne gi beskjed.

"Jasså, så helsemyndighetene har fått ny uniform" smilte lensmann Sanden. Den røslige politimannen lente seg mot dørkarmen og kikke på Arne med hevede øyenbryn. "Jeg prøvde å ringe deg for litt siden for å fortelle at vi har funnet Lars Johannessen. Du veit han som jeg var bekymret for oppe ved Svartkulp?" Eneboeren, ja. Sanden fortalte at legevakta hadde ringt og sagt at de hadde fått inn en forvirret Johannessen som ikke kunne gjøre rede for seg. Han var stygt skadet i beinet og i magen ved siden av en stor kul i hodet. På vei inn på sykehuset hadde han mistet bevisstheten og kunne ikke fortelle hva som var hendt. "Svartkulp ligger da bare et par kilometer lenger innafor gården hvor jeg fant liket" spurte AI og følte hjernen koble, assosiere, lage forbindelser og sammenhenger. "Nettopp" kom det tørt fra politimannen. "Vi må snakke med innsatsleder, få gitt info videre og satt i gang et søk".

Det ble mye aktivitet, samtaler og undersøkelser. Det ble tatt DNA test av Arne, og han måtte snakke med flere polititjenestemenn før han fikk lov til å snu sykkelen hjemover. Mørket hadde sneket seg inn på han uten at han hadde oppdaget det og han måtte trille sykkelen fram mot bilveien. Han ble helt blendet av utallige blitslys da han kom ut på Gamleveien. Ved innkjørselen hadde politiet stengt av veien med vakthold. På andre siden var det fullt av journalister, fotografer og skuelystne. Alt fra Tv2 til lokalavisa og naboer var samlet nede ved veikrysset. Pokker! En 90 graders sving brakte han inn i småskauen vekk fra sammenstimlinga. Han bar sykkelen gjennom noen busker, snublet seg rundt noen steiner ned mot et bekkefar som ledet ut nedenfor veikrysset. Bare han kom seg utenom journalistene kunne han sykle hjem. Plutselig så han en rød flekk flytte seg bortover bakken før den stoppet midt på brystet sitt. "Væpnet politi! Bli stående". Rett foran han dukket det opp en person som han bare skimtet ansiktet på, resten var svart. Den røde prikken på brystet hans var et lasersikte! Atter en gang hoppet hjertet i brystet på han før det tok sats og økte pulsfrekvensen til tett oppunder 160.

/

Livet passerer ikke i revy

Gud hjelp meg, tenkte hun. Hun hadde aldri vært kristen, men nå trengte hun hjelp fra høyere makter. Hun lå med ansiktet ned i mosen mens hun fulgte han med blikket der han sakte og stille beveget seg over myra i retning mot henne. Hun hadde klart å vri seg ut av det harde grepet hans inne på kjøkkenet ved å bite han i overarmen. Da han slapp slo hun alt hun kunne med knyttneven rett mot det høyre øyet hans. Han hadde krøket seg sammen så lenge at hun klarte springe ut av huset og inn i skogen for å gjemme seg.

I samme øyeblikk han hadde kommet inn kjøkkendøra hadde hun skjønt at det var noe galt. Han var blodig på hendene, svart i øynene og pustet raskt. Det var ingen lyder utenfra! Hun syntes hun hadde hørt et rop og flakselyder fra hønsegården som lå mellom hennes hus og det gule kårhuset nede i bakken. Hun hadde arbeidet så godt for å lage det hyggelig for hønene og hanen som naboen slett ikke likte! I brøkdelen av et sekund koblet hun blodet på hendene med stillheten men allikevel ikke raskt nok til å komme vekk fra stålgrepet om armene. Han grep etter en stor jaktkniv han hadde i slire på beltet sitt da hun vred hodet og satte tennene i overarmsmuskelen. Hun bet alt hun orket og merket blodsmak i munnen. Mannen slapp taket og rykket seg vekk fra henne med et grynt. Det kom ikke en lyd fra han da hun slo knyttneven sin med full kraft rett i øyet hans. Han bare krøllet seg sammen mens hun raste ut av kjøkkenet mot skogen. Hun skjønte instinktivt at det ikke nyttet å løpe nedover veien mot naboene. Mannen var langbeint og atletisk. Skogen var nærmere og bød på mange gjemmesteder. Hun kjente den godt. Det var der hun kunne slippe unna.

Han gikk forbi henne. Stille. Var han en jeger? Hun kunne ikke huske at hun hadde sett andre bevege seg så lett og stille gjennom myra og krattskogen. Han holdt seg for øyet og snudde hodet fra side til side som om han luktet seg fram, men hun skjønte at han så dårlig på det skadde øyet. Allikevel forstod hun at han var opptatt av merkene i skogbunnen og at han ville finne fram til henne ved å følge sporene hennes. I det han forsvant bak en haug kravlet hun bakover, kastet seg ut i en stille spurt i retning av det hun husket var en djup kløft med kratt. Hun måtte skjule seg og sporene sine! I mange år hadde hun plukket bær og sopp i denne skogen. Hver eneste krok og mørke krattskog kjente hun fra utallige soppturer. Instinktivt merket hun at denne jegeren ville finne henne hvis hun ikke var virkelig dyktig i å gjemme seg. Fordelen av å være kjent i området måtte hun utnytte opp mot hans jaktkunnskaper. Hun var rådyret som flyktet fra gaupas stille hurtighet og nådeløse muskelkraft.

Ansiktet hans ville hun alltid huske. Kroppsbygningen, høyden, de brede skuldrene og de rene trekkene i ansiktet. Håret som bølget bakover på toppen var kortklippet på sidene og nesas rene linje ned mot en stram munn kranset inn to stålblå øyne hun aldri ville kunne glemme. Det var ikke tvil i hennes sjel om at han var en kaldblodig drapsmann som hun uten problemer kunne beskrive i detalj. Selv om hun ikke hadde noe bilde av han var utseende hans etset fast i minnet hennes tydeligere enn på et digitalt fotografi. Hun var hans neste offer fordi hun hadde sett han rett etter udåden i hønsehuset. Han måtte ikke finne henne for da ville hun dø like sikkert som gaupas nådeløse bitt i rådyrets hals. Dette kom ikke til å bli noen typisk jakt hvor hun løp og snublet foran hans målrettede forfølgelse. Det var den sikre død å springe av gårde. Derfor krabbet hun under ei busk nede i en djup kløft hvor hun hadde funnet spesielt mange kantareller nå i år. Redd for at lukta av hennes redsel skulle nå hans følsomme nese grov hun seg ned i lyng, mose og jord. Nå var hun borte fra overflaten. Bare en sporhund kunne finne henne. Pusten gikk rolig, fotsporene hennes kunne han da ikke finne når hun hadde sneket seg over berget og hoppet fra stein til stein før hun grov seg ned? Minuttene tikket stille av gårde og ble til timer. Hun følte det som om hun var i ett med planter og jord.

Selv om det var midt på sommeren og 25 varmegrader merket Tonje Soldalen at hun begynte å få store problemer med kroppstemperaturen der nede i kløfta. Hun frøs så hun ristet og klarte ikke å ligge stille. Hun måtte opp! Alle kreftene hun hadde i kroppen måtte til for forsiktig å reise seg opp. Det svimlet for øynene og hun så ikke klart. Allikevel klarte hun å bevege seg stille ut av kløfta. Nå måtte hun komme seg til folk for å fortelle hva hun hadde sett og opplevd. Det var begynt å bli mørkt da hun forsiktig tvang kroppen sin i retning av en nabogård for å få hjelp.

Langt bak i hjernen merket hun en uro. Det var noe som ikke stemte! Ørene rakk nesten ikke overføre informasjonen til hjernen om at det var noen som beveget seg bak henne før hodet hennes ble trukket bakover og en skjærende smerte i halsen ble hennes siste følelse.

Livet hennes passerte ikke i revy. Det var ikke lys i en tunnel hun så. Hennes eneste tanke var at jegeren stille hadde ventet der hvor han mistet sporene i timene hun hadde ligget i ro. Så ble det svart.

/

Detta er faen meg et nytt drap!

Den røde prikken stod stille på brystet hans der hvor hjertet hans var. Arne Isdal kikke dumt ned på den mens han merket at det prikket ut i fingrene på begge hender og dunket i hodet fordi hjertet pumpet så fort og tungt. En kraftig stemme beordret han til å slippe sykkelen og løfte hendene. Det kom noen opp bak han. Ublidt ble han dyttet ned på knærne, hendene ble bendt bak på ryggen og to svake klikk bekreftet at håndjernene var gått i lås. "Hei! Altså! Jeg er kommuneoverlege Arne Isdal. Jeg skulle bare komme meg utenom journalistene og folka nede ved veikrysset!" Stemmen brast fordi det gjorde vondt i håndleddet og skuldrene etter at hendene hans ble presset bak på ryggen. Han ble heist opp av kraftige hender og myste blindt mot det skarpe lyset han fikk i ansiktet fra flere sterke lykter. Lysstrålene gikk opp og ned på kroppen hans og han innså at han slett ikke så ut som noen kommuneoverlege der han stod i T-skjorte og slitte joggebukser over sykkelsko. Han fikk en kort kommando om å følge etter lyktene. Han kunne bare så vidt skimte de mørkkledde skikkelsene som holdt lommelyktene der han snublet etter. "Bare kall opp lensmann Sanden på radioen så får dere bekreftet hvem jeg er. Han så meg i dette tøyet for litt siden". De hadde dratt med sykkelen hans der de trasket seg gjennom krattskogen i mørket med han snublende mellom seg. Heldigvis gikk de forbi det overbefolkede veikrysset litt lenger ned i bakken fram mot to svarte Toyota Suv`er som blokkerte veien rundt en sving lenger ned.

Han ble satt ned på bakken inntil forhjulet på den ene Suv´en. To øyne bak en mørk maske ble stående å vokte på han med maskinpistolen pekende nonsjalant i bakken. En av de andre satte seg inn i bilen og snakket i nødnettradioen. Det ble litt prat fram og tilbake før han kom ut og huket seg ned ved siden av Arne. "Du kan dra hjem. Det var ikke akkurat så lurt å luske i skauen i mørket når vi leiter etter en drapsmann, Isdal. Sanden beskrev deg og går god for deg. Det er ikke mer du kan gjøre her annet enn å komme deg hjem" Stemmen smilte bak den mørke masken. Arne skjønte at det ikke ville komme en unnskyldning så han beklaget med hes stemme den ukloke skogsvandringen og heiv seg opp på sykkelen.

På vei hjemover lot han tankene løpe fritt. Rart med sykling. Noen ganger er det helt tomt i hodet andre ganger flommer det over av tanker. Ikke så rart at de siste hendelsene fikk hjernen til å jobbe på høygir. Det var et bestialsk mord! Var det sammenheng med skadene som var påført Lars Johannessen? Det eneste sikre var at gjerningsmannen fremdeles var på frifot og kanskje til fare for andre? Ned mot byen var det ikke bare temperaturen som avkjølte han. Det gikk kaldt nedover ryggen hans ved tanken på hva som kunne skje videre.

"Næmmen AI! Hva er det du har på deg? Hvem´s bukser er det?" Selvfølgelig satt Emily oppe å ventet på han. Han hadde ingen hemmeligheter for Em så hele historien kom som et fossefall.

Tidlig på jobb, morgenen etter, prøvde Arne Isdal å rydde både i hodet og på skrivebordet for å få unna noen av de oppgavene som ventet for kommuneoverlegen. Klagen på hønseholdet var blitt til et mord som var på forsidene av alle de nasjonale avisene. "Mord ved hanegal" og "Døden i hønsegården" var overskrifter med bokstaver som fylte hele forsidene. Arne var lettet over at ingen hadde fått med seg at han var dratt ut av skogen av væpnet politi, eller at det var han som hadde meldt inn drapet. Det var ikke lett å rydde bort tankene etter hendelsen, men han fikk god hjelp av et lystig "hallooo!" fra en av de andre ansatte på kontoret som kom hastig inn kontordøra. "Har du sett nyhetene i avisa og på nettet?" En time, og flere kopper te seinere var hendelsen ferdigdiskutert og han satt igjen tilbake med et forsøk på å rydde i hodet. Han ble allikevel aldri ferdig med å rydde på skrivebordet og i mailboksen. Bekymringsmeldingen fra lensmannen om eneboeren Lars Johannessen fikk første prioritet. Selv om han nå visste at Johannessen lå bevisstløs på sykehuset skrev han inn meldingen fra lensmannen i kommunelegejournalen før han sendte en elektronisk melding til fastlegens journal. Viktig at fastlegen fikk vite hva som var skjedd med en av listepasientene sine. Akkurat denne fastlegen ville sikkert ta kontakt med sykehuset for å høre hvordan det gikk med eneboeren. Hun satte sin ære i å følge opp også de innbyggerne som var på lista hennes selv om de ikke møtte opp på kontoret. Her ville det sikkert bli nødvendig både med hjemmebesøk av fastlegen og hjemmesykepleier etterhvert. Hvis han overlevde.

Kommuneoverlege Isdal opplevde seg først og fremst som en medisinskfaglig rådgiver. Mange års kjennskap til kommunen han jobbet i gjorde at han hadde god oversikt over hvem som jobbet med hva. Derfor visste også ansatte hvem de skulle spørre når de hadde problemer som kunne dreie seg om medisinske eller helsejuridiske problemstillinger. De tok også kontakt når behovet var der for å diskutere gjennom en utfordrende situasjon. Det kunne dreie seg om hvor vanskelig det var å gi helsehjelp til en truende aktiv rusmisbruker, eller en diskusjon rundt sentrums-utviklingen i byen og hva som var best for framtidige innbyggeres helse. Det var spennende å jobbe sammen med andre fagfolk. Han kunne bidra med sin medisinske kompetanse inn mot deres arbeid med å finne løsninger på utfordringene innen fagfeltet. I dag hadde han knapt nok tid til å sitte her foran kontorpc´n. Han skulle møte i rådmannens ledergruppe for å diskutere oppfølging av Folkehelselovens krav til å ha oversikt over innbyggernes helse. Det hadde han sørget for. Verre var det med en god handlingsplan for å håndtere det. Det var rådmannens og kommunalsjefenes ansvar. Seinere var det møte i legemiddelutvalget hvor de hadde etablert et godt system for rutiner og prosedyrer for håndtering av medisiner på sykehjemmet og i hjemmetjenesten. Kalenderen var full av møter. Tid til å sitte stille foran pc´n var det bare tidlig på morra´n eller seint på efta´n. På vei ned til rådmannens ledergruppe ringte mobilen i lomma. Maria i hjemmesykepleien hadde et spørsmål hvis han hadde tid? Han stod foran døra til møterommet, men ok, han fikk komme litt seint. Kom igjen: "Jeg har en pasient jeg er hos hver dag. Hun har en en langvarig sykdom som har gått ut over henne både fysisk og psykisk. Ustabil i humøret. Nå har jeg ikke fått kommet inn på tredje dagen. Det har skjedd tidligere også, men det er mørkt hos henne og jeg er blitt litt bekymret. Hva synes du jeg skal gjøre?" "Hvordan vurderer du dette sjøl da, Maria?" Spurte Arne. De ble fort enig om at hun skulle kontakte politiet for å sjekke litt mer med pårørende og evt seinere bryte seg inn for å få sjekket huset.

Møtet med ledergruppa til rådmannen var raskt og effektivt i en god tone. Resten av dagen gikk så fort at han ikke rakk lunsjmaten før han skulle på sykkelen hjemover. Han måtte innom matbutikken for litt småmat. Klarte ikke sykle hjem når han var sulten.

Halvveis hjemme ringte mobilen i sekken. Han rakk ikke ta den fordi han måtte komme seg ut av veien. Ringte opp til det tapte anropet og kom direkte til lensmann Sanden. "Hun var dau, Arne. Drept! Vi hjalp hjemmesjukepleien med å komme inn i huset til pasienten oppi grenda. Detta er faen meg et nytt drap!"

/

Er en serie mord seriemord?

Det er ikke så greit å ta imot telefonbeskjeder om drap på sykkel i veikanten. Arne var usikker på om han kunne sykle videre. Sjokket gjorde han vissen i kroppen og ullen i hodet. Allikevel fant han ut at det beste var å sykle videre. Dette var jo en politijobb. Lensmannen hadde fortalt at kriminalpolitiet var på vei til huset der ugjerningen var skjedd. En kommuneoverlege har jo egentlig ikke noe med sånne hendelser å gjøre. Eller har han? Han var bare kommet noen hundre meter videre på sykkelen da mobilen ringte igjen. Denne gangen med den kjente alarmlyden som viste at det var vakthavende i psykososialt kriseteam som ringte. “ Hei! Det er Gunvor i kriseteamet. Vi har fått en telefon fra legevakta om at det er skjedd et drap. Politiet vil at vi skal reise ut for å ta oss av pårørende til ei dame som er blitt myrdet! Dette har jeg aldri vært borti før. Hvordan skal vi gjøre dette? Det er jo helt voldsomt. Andre drapet på kort tid!” Arne stod med ett bein på asfalten og ett bein i grøftekanten mens han prøvde å skjerme telefonen for støyen hver gang en bil kjørte forbi. Kriseteamet bestod av fagpersoner fra helsetjenesten som var vant til å takle mange forskjellige psykiske reaksjoner fra sorg til sjokk. De var tolv som gikk i vaktturnus med en egen vakttelefon. Nødetatene, som oftest politiet, ringte legevakta hvis de mente det var nødvendig å få bistand fra dem. Som kommuneoverlege var Arne Isdal medisinskfaglig rådgiver og bistod leder av det psykososiale kriseteamet. Han hadde avtalt at han alltid skulle varsles først når vakthavende fikk en hendelse som de måtte jobbe med. Mulig han var gammeldags, men han ville alltid vite det hvis det oppstod alvorlige hendelser i kommunen sin. “Hvorfor peser du sånn, Arne. Passer det dårlig at jeg ringer?” Arne forklarte henne om syklingen, telefonen fra lensmannen og kraftig motvind. “ Du får ringe leder av teamet, Gunvor. Dere skal jo alltid være to når dere rykker ut, men her tror jeg uansett vi må ha flere i beredskap. Jeg må komme meg hjem, mens du får få tak i en annen fra teamet som blir med deg ut. Så må du få litt oversikt over hva politiet mener kriseteamet skal gjøre. Ring operasjonsentralen på tlf 02800. Få telefonnummer til innsatsleder eller kontaktperson ute som har bedt om vår assistanse så du kan få vite litt mer om hva oppdraget dreier seg om. Ring meg igjen når du veit litt mer.” Arne skjønte at dette kunne bli mye arbeid og at han egentlig ikke hadde tid til å sykle en time til hjemover. Han ringte Emily for å høre om hun kunne hente han og sykkelen med bilen? Mens han ventet ringte han rådmannen for å fortelle om situasjonen. Dette kunne godt bli en svær mediesak som de måtte håndtere i kommunen. To drapssaker på kort tid. En person som var savnet og en person som lå alvorlig skadet på sykehuset. Andre enn han kunne lett lage en sammenheng som endte opp med store presseoppslag? Det var ikke vanskelig for rådmannen å se utfordringene. “ Jeg kaller inne kriseledelsen utvidet med mediefolka og IT folka. Vi må rigge et pressesenter og kontakttelefon. Kan du spørre lensmannen om han kan komme på møtet?” Arne bekreftet at det kunne han og trykket på ring tilbake knappen på lensmann Sandens oppkall straks rådmannen hadde lagt på. “ Erik, vi setter kriseledelsen for å være føre var i forhold til stort pressekjør og mange henvendelser fra publikum. Kan du møte oss for å informere og bistå kommunens kriseledelse i møtet, og videre?” Arne merket en nøling i telefonen. “Jeg kan være med på første møte med innledende informasjon, Arne. Det er ikke mye vi veit enda og jeg blir nok opptatt mye ute på åstedet eller inn mot operasjonssentralen og kriminalpolitiet. Jeg avtaler med politibetjent Sørensen som kan være liaison hos dere. Han har nødnettradio og kan være oppdatert fra oss og gi tilbakemeldinger fra dere til oss og omvendt.”

Atter en gang stod Arne Isdal i sykkelbukse og svett T-skjorte og jobbet med et drap. Til forskjell fra forrige gang var det Emily som reddet han ut av situasjonen i bilen med sykkelstativ bak, tøyskift og håndkle. Hun hadde regnet ut at han nok ikke ville dra hjem for å skifte. AI var helt enig i at de kjørte ned til jobben igjen. Det var dusj på rådhuset og han trengte å møte både rådmannen og leder av kriseteamet for å planlegge hvordan de skulle håndtere saken videre.

“Jeg har bestemt at vi samler kriseledelsen for å gå gjennom situasjonen med de to drapene vi har hatt i kommunen. Jeg regner med at nødetatene med kriminalpolitiet håndterer de faktiske hendelsene. I utgangspunktet er dette kanskje ikke en katastrofe i seg sjøl som krever at kommunens kriseledelse må tre sammen. For å være godt forberedt på hva som kan skje videre, og fordi dette allerede har blitt stort i massemediene, mener jeg det er viktig at vi bruker våre beredskapsplaner for å håndtere det som kan skje videre.” Rådmannen kikket over på ordføreren som gjentatte ganger kikket ned på telefonen sin som dirret stille på bordet foran henne. Mediepresset var allerede begynt og ordføreren var tydelig stresset fordi hun ikke var godt nok orientert om hva som var skjedd.

Lensmann Sanden presenterte politibetjent Sørensen før han informerte om hva de visste om det som var skjedd. Mens han så på Arne Isdal begynte han forsiktig å fortelle at de også lette etter en tredje person som var savnet fra gården hvor det første liket var funnet. Han tok også med saken om eneboeren hvor han ga ordet til Arne for å fortelle om situasjonen til den hardt skadde mannen på sykehuset. “Der ble jeg tatt litt på senga, gitt! Jeg har ikke siste status fra sjukehuset så jeg må ringe dem for å høre. Kriseteamet er i kontakt med politiet for å avklare hvilken bistand som er ønsket. Vi veit at avdøde hadde to søsken og ei datter som bor rett i nærheten. Jeg får tilbakemelding fra vakthavende når hun har fått oversikt. Jeg har opprettet en hendelse på www.dsb-cim.no som vi bruker for å logge hendelser i Psykososialt kriseteam. Det bør jeg vel endre så alle i kriseledelsen får tilgang og kan bruke den loggen videre?” Rådmannen nikket bekreftende tilbake og så på de som var satt opp som loggførere for kriseledelsen. Arne tok opp mobiltelefonen og gikk ut på gangen for å ringe sykehuset. Han kom bleik tilbake bare 5 minutter seinere. “Unnskyld, rådmann, men opplysningene fra sykehuset er ikke gode. Lars Johannessen er død. Før han døde mumlet han gjentatte ganger noe om en James Black? Dødsfallet og opplysningene om en mulig gjerningsmann er meldt til politiet pga kuttskadene og de djupe stikkskadene i mageregionen.” Alle i rommet tenkte på lensmannens informasjon, men det var helse og omsorgssjefen som satte ord på frykten de alle følte på; “Herregud! Er en serie mord det samme som seriemord?”

/

Kommer eller går tid, og kan en tidslinje være et punkt ?

Det er noe rart med tida. Noen sier den går så fort, andre at den kommer og kommer. Arne satt med kaffekoppen i handa og lot tankene gå sine egne veier.

Det var helg og han brukte den tidlige høstmorgenen til en koselig skautur i de traktene han var så glad i. Halvveis pleide han å finne fram til noen av de plassene han kjente godt fra før, fyre opp bålet, sette over kaffeLars og nyte bålrøyken og kaffen med noe søtt til.

Tankene dreide seg selvfølgelig om de forferdelige drapene. Hadde de en seriemorder i lokalmiljøet? Var dette terrorvirksomhet? Kunne det være sannsynlig at det var tre uavhengige hendelser? Tre? Kanskje det var fire drap siden politiet enda ikke hadde funnet spor etter Tonje Soldalen som var nabo til det første offeret.

Arne hostet og tårene rant på grunn av røyken fra bålet. Han kom til å stinke brent bål hele dagen! Beste parfymen synes han, men Emily var slett ikke enig med han. Hun krevde at jakka hans ikke hang inntil hennes utapåtøy i skapet.

Kaffesmaken sammen med røyklukta var himmelsk. Riktignok ble han sur i magen, men klar i hodet. Tankene boblet fram og tilbake. Han supte svartkaffen mens øynene fulgte en orrhane som letta fra tretoppen den hadde sittet i. Seriemorder? AI laget en tidslinje i tankene. Fulgte den inne i hodet, men måtte innse at intelligensen hans ikke klarte å få det til å henge sammen. Han hadde ikke nok informasjon. Var meldingen og innleggelsen av eneboeren kommet samtidig eller før han oppdaget liket i hønsehuset? Det var bare et par kilometer fra hytta til Johannessen til gården til Tonje Soldalen. Hønsehusliket var kaldt så det var sannsynlig at mishandlinga av eneboeren var skjedd omtrent samtidig med det drapet og med drapet av pasienten oppi grenda. Det ble jo ikke noen tidslinje! Det var mer et punkt? Det betydde i så fall at samme person ikke kunne ha gjennomført alle drapene.

Plutselig oppdaget Arne at bålet var slukket og svart. Tida var gått! Eller kommet for fort? Tankene om drapene forsvant bort i en deilig nytelse av sola i ansiktet, lukta av bålet og kaffesmaken. Han ble bare sittende å lytte til bølgeskvulp fra vannet ved siden av og vinden som suste i tretoppene. De mentale batteriet var nesten fulladet. Kroppen gjorde seg klar til hjemturen og Arne jobbet med å forene tankene med musklene i kroppen for å rusle hjemover. Sola, lukten, synet av fargene i tjernet, trærne og lyngen fortrengte tankene om drapene og skjøv dem bak i minnet. Opplevelsen av å rusle på kjente trakter gjennom skauen utenfor stier og vekk fra folk visket bort både bekymringer og jobbtanker.

Det er sant. Tid er et merkelig begrep. Plutselig stod han igjen ved bilen for å kjøre hjem. Klokka viste at det var gått 3 timer siden han parkerte. Følelsen var som om han nettopp hadde satt fra seg bilen.

4 mil lengre øst bannet en elgjeger over at hans trofaste elghund slett ikke gjorde som elghunder skulle i los etter en svær elg. Et 10 takkes beist og kanskje årets største! Så vidt jegeren kunne se forsvant elgoksen inn i skauen på andre siden av ei kløft mens bikkja blei igjen?

/

James Blacks forbannelse

Gunvor fra psykososialt kriseteam var svett på ryggen med panikken rett bak panna. Dette gikk over hennes kapasitet for hva hun kunne håndtere. Rutinert hadde hun ringt til en av de andre i teamet for å få hjelp. Hun hadde fortalt hva innsatsleder i politiet hadde informert henne om. De hadde raskt blitt enige seg i mellom at de måtte fordele oppgaver. Gunvor avklarte at hun ville reise opp til søsteren til avdøde som bodde på en av nabogårdene. Kollega Mette skulle komme etter så de kunne møtes i nærheten av gården de skulle til for å avtale hvordan de skulle møte de berørte.

Gunvor hadde slett ikke ventet så mange mennesker fra nabolag, presse, politi og helsevesen samlet i området! Hvordan skulle hun komme seg fram til de pårørende å få oversikt over det som skjedde rundt henne?

“Arne, jeg trenger hjelp!” Hun snakket helt rolig med dirrende stemme. Forklarte kortfattet om hva hun hadde fått vite av politiet og hva hun nå stod oppe i. “ Politiet har ikke folk nok til å avgrense området rundt huset til avdøde, det er kanskje hundre mennesker her som går uhindret rundt. Jeg kommer ikke fram til søsteren fordi det står biler overalt på den smale bygdeveien opp mot gården. Fotografer fra Nrk, og Tv2 går rundt som de vil. Jeg kan se en politibil nede i bakken som ikke kommer fordi en stor varebil som det står TvNorge på siden av. Det er helt kaos her, Arne!” Stemmen brast og samtalen ble brutt da hun parkerte bilen inn i en avkjørsel.

Tilbakemeldingen fra operasjonssentralen hadde vært at det var flere som trang hjelp fra kriseteamet. Datteren til avdøde hadde tre barn fra 6 til 14 år som alle hadde vært på gården da politiet hadde måtte bryte seg inn til bestemoren. Avdødes bror og søster hadde også store familier som var dypt sjokkerte over hendelsen. Akkurat nå stod Gunvor ved siden av bilen og kikket opp på gården hvor det blinket i blålys. Det var samme oppkjørsel til nabogården hvor datteren og barnebarna bodde. Lenger inn på den samme veien bodde søsknene med sine familier. Blokkert. Det var rett og slett ikke mulig å kjøre inn over bygdeveien på grunn av kaoset med presse og skuelystne.

Arne Isdal ringte opp igjen. “ Vi må organisere dette ganske annerledes enn vi vanligvis gjør ved aksjoner dere er ute på, Gunvor. Jeg har snakket med Mette som har fått tak i sju av de andre i teamet og jeg har fått tak i Bente, leder av Kriseteamet. Vi mener vi må organisere oss i grupper med en leder ute hos dere og en her i rådmannens kriseledelse.” Gunvor kikket opp på gården og forklarte at hun måtte gå på beina siste stykket aleine. “Ikke tale om!” fikk hun kort beskjed om over mobiltelefonen. “Politi og ambulanse får håndtere det akutte. Kriseteamet er ikke noen blålysetat. Vi organiserer oss, får oversikt, og skal alltid være minst to ute. Vent til politiet har ryddet veien og at Mette kommer ut til deg sammen med de andre. Vi deler inn i to og to.” Hun ble stående fascinert å se på to politibetjenter som møysommelig arbeidet seg oppover veien ved å få biler til å snu nedover igjen. Sakte ble veien ryddet. Det tok tid ved bilene til mediefolkene. På avstand kunne Gunvor tydelig se på kroppsspråket til betjentene at de var sinte når de argumenterte med pågående journalister som slett ikke ville snu bilene sine å bevege seg lenger vekk fra dagens store medienyhet.

På rådhuset reiste rådmann Steffen Svendsen seg og avsluttet møtet. “Dere har hver deres oppgaver slik vi fordelte dem. Vi møtes her igjen om en time for en kort briefing.” Han kastet et blikk bort på Arne Isdal og bad han og ordfører bli med opp på Arnes kontor i tredje etasje. Han unngikk sitt eget kontor fordi både ordførers og rådmannens kontor var i første etasje hvor pressefotografer stod utenfor med sine store fotolinser klare til å avbilde hva som skjedde inne på kontorene. “Vi tar en kaffe og avklarer hva vi skal si til pressen. Vanligvis er det jo du som er pressekontakten, Grethe, men her trenger vi kanskje være flere?” Ordføreren nikket tankefullt mens hun slurpet til kaffen med en grimase i ansiktet. “Hvem har laget denne kaffen? Dette er jo reine gifta!” Arne smilte og svarte at den var laget av kommunalsjefen sjøl og fungerte utmerket til å holde folk våkne. Dessuten drakk han sjøl te og brydde seg ikke om kaffegifta. Begge informasjonsmedarbeiderne kom inn på kontoret. De gikk raskt i gang med å avtale hvordan pressen burde møtes. Det måtte bli en pressekonferanse hvor de møtte alle tre. “Jeg også? Jeg har det litt travelt med å følge opp kriseteamet der oppe i dalen.” skjøt Arne inn mens han åpnet mobilen for en ny samtale. Berit var kommet opp til Gunvor nedenfor nabogården til åstedet. Hun ringte for å rapportere. “Ok, men du må allikevel få tid til pressekonferansen, Arne. Vi forteller bare om hva vi gjør og hvilke tjenester vi er i gang med, men du har detaljene. Politiet får informere om drapene. Ikke et ord om at vi nå har 4 drap! Jegeren som fant Tonje Soldalen er på forsida av VG og intervjuet flere ganger på tv og radio. Vi kommenterer ikke dette heller. Vi jobber med pårørende og berørte. Vi informerer på nettsider og sosiale medier og videreformidler det politiet ber oss om. Hvor blei det av politibetjent Sørensen?” Rådmannen reiste seg for å sjekke da det kom tørt fra ordfører: “Han måtte brukes til å hjelpe med å rydde og stenge veiene ved åstedet så han får vi nok ikke se på en stund!”

Pressekonferansen ble et sjokk for Arne Isdal. Han satt på venstre side av ordføreren som hadde rådmannen på den andre siden. De svarte så godt de kunne på spørsmålene som kom om de tjenestene kommunen var ansvarlig for. Arne merket at ordføreren var tilfreds med at han utfylte hennes informasjon om kriseteamets arbeid og de forberedte seg på å avslutte pressekonferansen da en fra lokalavisa rakte opp handa og spurte: “ Kan dere kommentere at politiet ser en sammenheng mellom de drepte personene og kommuneoverlege Isdals arbeid overfor dødsofrene?” Arne merket at blodet forsvant fra ansiktet og så rådmannen også blekne. Ordføreren grep ordet. “Dette er helt nytt for oss. Politiet har ikke gitt oss noen slik informasjon. Dette vil vi selvfølgelig undersøke nærmere, men vi kan ikke kommentere det her og nå, som du sikkert skjønner?” Hun var stødig i stemmen da hun svarte og samtidig avsluttet pressekonferansen. De ble stående sammen mens formannskapssalen tømtes for folk. “Hva veit du om dette, Arne?” Rådmannens panne var rynket og stemmen bekymret. “ Detta har jeg ikke tenkt på. Jeg var jo på besøk til hønsegården da jeg oppdaget første drapet. Eneboeren har jeg vært i kontakt med tidligere i forbindelse med en tvangsinnleggelse til psykiatrisk behandling. De to andre kan jeg ikke huske i farten. Det kan jo ha vært i forbindelse med ei legevakt eller et møte om en sak, men dette må jeg jo sjekke opp!” De ble enige om å ta kontakt med lensmann Sanden for å høre om de kunne få informasjon om hva etterforskningen hadde avdekket så langt.

Kriseledelsen møttes igjen som avtalt en time tidligere, men det ble ikke noe kort møte. Steffen Svendsen informerte om pressekonferansen som egentlig var gått bra takket være god forberedelse sammen med informasjonsmedarbeiderne. Det alle ventet på var allikevel kommuneoverlegens kommentarer på spørsmålet fra journalisten fra lokalavisa. “Arne, du får fortelle det vi veit og hva politiet har gravd fram i etterforskninga.” Arne rensket stemmen. “Jeg har snakket med lensmann Sanden og sjekket journalsystemer vi bruker i kommunelegeteamet. Jeg har også sjekket ut legevaktas journal og funnet at det er riktig at jeg har vært i kontakt med alle de døde. Den døde i hønsegården var Benny Skarsnes. Han var mange ganger på legevakta. Jeg så han og Tonje Soldalen der. Eneboeren, Lars Johannessen, har jeg fått lagt inn på psykiatrisk avdelingen en gang og Petra Nyplass har jeg hatt kontakt med fordi hun mente brønnen hennes ble forurenset av en nabo som spredte gjødsel i nærheten av brønnen.” Foreløpig var det bare denne forbindelsen politiet hadde funnet mellom de myrdede. Kommune-overlegen var ikke mistenkt og kriminalpolitiet lette etter flere forbindelser som kunne gi en sammenheng mellom de 4 drapene. Det var for usannsynlig at dette var fire helt uavhengige hendelser. Lensmannen hadde bekreftet drapsmetoden overfor rådmannen. Alle fire var drept med kniv. Svært målrettet og voldsomme, dødelige, stikk og kutt med en stor kniv. “Hva med den mistenkte som eneboeren hadde stønnet navnet på? James Black var det ikke?” Rådmann Svendsen hadde utvidet kriseledelsen til å gjelde hele ledergruppa si. Økonomisjef Trendvik, som spurte, hadde lest seg opp på loggen i Dsb-cim. Kultursjefen rykket til og lente seg fram over bordet; “James Black er ikke en mistenkt. Han døde i 1872! Det var han som smidde den første kjente Bowiekniven! James Blacks forbannelse var at han laget en av verdens mest effektive drapskniver!”

/

Kunsten å slipe en kniv

Bestefar satte seg godt til rette på benken med slipesteinen foran seg. “Nå får du sveive mens jeg sliper, Arne. Du må holde jevn hastighet så passer jeg på at det er vann nok i trauet under steinen.” Stolt som en hane hadde han fått lov til å bli med bestefaren for å slipe knivene på den gamle slipesteinen som stod ved uthuset. Et trestativ på fire bein med en stor lysebrun rund stein på høykant i midten som det var satt fast ei sveiv i midten. Han og fetteren hadde leika rundt dette apparatet mange ganger og de hadde prøvd sveiva så slipesteinen gikk rundt, men de hadde ikke skjønt hva den var til. “Rolige bevegelser, Arne, ikke så fort.” Bestefaren satt med en tollekniv foran seg. Han holdt i skaftet og tuppen på knivbladet mens han presset eggen forsiktig mot slipesteinen som gikk rundt. Vannet fra trauet, som steinen så vidt gikk ned i, fulgte med rundt og gjorde at kniveggen mot steinen var våt hele tida. Bestefar spytta brun skråtobakk mens han snudde kniven så eggen ble slipt på begge sider. “Det er passe hastighet. Se her mens du sveiver. Det er viktig at du legger knivseggen helt på skrå og ikke presser hardt. Holder du´n for rett på slipeflata blir kniven skjemt og du klarer ikke bruke den til å skjære noe med. Du skal få prøve bare du ser hvordan jeg gjør.” Han viste Arne grundig hvordan eggen skulle slipes skarp som et barberblad hele veien fra skjefte til tuppen. De byttet plass mens bestefar reiste seg og fant fram boksen med skråtobakken, tok ei klype skrå i munnen og begynte å tygge. De hadde tatt med speiderkniven til 10 år gamle Arne også. Den var helt skjemt og han klarte ikke å spikke gode barkbåter med den lenger for den glapp hele tida. Det var viktig at han spikket barkbåten spiss i baugen og med glatt kropp når han skulle seile om kapp med fetterens barkbåt i bekken.

Speiderkniven ble farlig skarp og blank etterhvert som Arne lærte hvordan han skulle holde den mot slipesteinen mens bestefaren sveivet. Han kunne nesten ikke vente på å prøve den på en kvist, men bestefar hadde flere kniver å slipe. Arne hadde en jobb å gjøre med sveivinga. De byttet plass igjen. Det tok tid å slipe knivene og brødkniven til mor var litt vanskelig for det var så dårlig stål i den og tynt knivblad! Den var blitt smal fordi den var slipt mange ganger så far måtte nok kjøpe en ny snart. Bestefar bøyde seg ned og tok ned i veska. “ Nå kan du sveive jevnt og fint, Arne, så nå skal vi slipe finkniven.” Han tok opp en flott kniv i ei stor lærslire. Den hadde en liten dusk på enden av slira og et stort ruglete håndtak av bein som ble skilt fra kniveggen av et fingervern. Knivbladet var stort og kraftig buet opp mot spissen. De slipte bladet sylskarpt til bestefar var fornøyd. “Hva bruker du denna til`a, bestefar?” Arne var nysgjerrig på den annerledes kniven. “Jeg kjøpte den da jeg var i Texas i Amerika og var på besøk i Alamo. Du veit der David Crockett døde i kampen mellom mexikanske og amerikanse soldater for frigjøringa av Texas. Før det slaget hadde Jim Bowie være med i et slagsmål hvor han brukte en kniv som en flink smed som hette James Black hadde smidd til han etter mål fra Bowie. Jeg måtte jo ha en suvenirer fra det besøket. Dessuten er den en god slaktekniv å ha med på reinsjakta. Denna blir din den når jeg kutter ut jakta. Hvis du blir jeger!” Arne var ikke i tvil om at han skulle på jakt når han blei stor. Han hadde allerede fått holde i hagla å være med på lærduebanen hvor faren hadde øvd seg før rypejakta på vidda.

Den kvelden fikk ikke Arne sove. Fantasien hans lagde spennende bilder i hodet hvor Jim Bowie parerte knivhugg fra sin motstander der han slåss med den store Bowiekniven i handa. Det var ikke mulig å sove når blodet rant og Bowie ble alvorlig skadet før han nesten drepte sin motstander! På kjøkkenet satt faren og oljet hagla si. Lukta av oljen blandet seg med vedlukta fra ovnen i hjørnet og morens brødbakst som nettopp var tatt ut av komfyren. Så koselig! “ Får du ikke sove, gutten min?” Faren la børseløpet til side og lagde plass til Arne på benken ved kjøkkenbordet. “Jeg hørte du var sammen med bestefar og slipte kniver på den gamle slipesteinen hans i dag? Det er bra, så lærer du hvordan du må holde knivene skarpe og i stand.” Han plukket opp en tvistdott, helte over litt våpenolje og festet den på en lang fettete tråd med et lodd i den ene enden. “Hjelp meg å dra gjennom løpet på hagla så tar vi rifla etterpå.” Arne tok i mot loddet som faren skled ned gjennom børseløpet og dro den oljete tvistdotten gjennom løpet. Faren holdt i den andre enden av tråden og dro den tilbake så de fikk pusset løpet på våpenet. “Bestefar har en ornt´li Bowiekniv til jakt kniv. Åssen jaktkniv har du?” Spurte gutten. “Jeg samler jo på kniver, jeg, men jeg har alltid en stor slakte kniv i sekken.” “ Er det en Bowiekniv også, pappa?” 10 åringen var lys våken og spent. Han gumlet på en ovnsfersk brødblings fra morens rause brødbakst. Faren bøyde seg ned og hentet opp en stor kniv fra jaktsekken som lå ved siden av delene til hagla de pusset på. “Det er noen som lager enda bedre kniver her i Norge, Arne. Dette er en original samekniv. Den er like skarp, men bladet er kanskje enda større og kraftigere en bestefars Bowiekniv. Bestefar slipte denne for meg her om dagen så nå er både hans og min jaktkniv i toppform!”

45 år seinere var både bestefaren og faren til Arne Isdal døde og begravet for lenge siden, men begge knivene var godt tatt vare på i knivsamlingen han oppbevarte i våpenskapet hjemme i kjelleren.

/

Avhør

“Den eneste forbindelsen vi har funnet mellom de fire døde personene er deg, Isdal. Vi arbeider på spreng med å etterforske alle fire drapene og vi avhører alle personer som kan kjenne noe til det som har hendt. Vi er også nødt til å vurdere om det kan være samme person som har drept alle fire eller om det er tilfeldigheter. Du er ikke siktet i noen av sakene, men vi er nødt til å ha et formelt avhør også av deg.” Sjefsetterforsker Gudbrand Moset hadde mørke poser under øynene som fortalte sin tydelige historie om lange arbeidsdager og lite hvile. Han hadde varme brune øyne som fikk Arne Isdal til å slappe av å føle seg litt bedre i den ubehagelige situasjonen det var å bli plassert på andre side av bordet for Moset i avhørsrommet på politistasjonen. Blikket til etterforskningslederen hvilte på Arne Isdals ansikt og fulgte oppmerksomt med på hans ansiktsuttrykk.

“Vi må gå gjennom din kjennskap til hver av de avdøde personene, Isdal. Kan du ikke starte med Benny Skarsnes som du fant død i hønsehuset?” Arne Isdal hadde allerede forberedt seg på disse spørsmålene. Han hadde tenkt og grublet, diskutert det med Emily og avdekket foruroligende minner fra gamle dager. “ Benny Skarsnes traff jeg første gang da jeg jobbet i Rehabiliteringsteamet for psykisk utviklingshemmede tilbake på åttitallet. Han jobbet som vaktmester på en institusjon for barn med utviklingshemming som het Lillebo. Det bodde 12 barn der og vi i Rehabiliteringsteamet hadde tilsyn med institusjonen. Jeg jobbet der også som tilsynslege i en kort periode.” Arne strakte seg etter vannglasset på bordet. Han var tørr i munnen. “Jeg tror alle de døde hadde en forbindelse til Lillebo. “ fortsatte han mens han holdt blikket til Moset som rynket pannen. “Fortsett.” sa denne med rolig stemme. “Dette visste vi ikke. Det kan bli viktig når vi nå graver oss ned i forhistoriene til de avdøde. Da regner jeg med at du kan forklare de andres funksjoner på institusjonen også?”

“Tonje Soldalen var den vanskeligste å huske for meg, men jeg er ganske sikker på at hun var renholdsarbeider på paviljongene hvor barna bodde. Det er mulig hun også var miljøarbeider, men det kan jeg ikke huske sikkert. Jeg minnes at vi var kritiske til bemanningen på Lillebo ved tilsyn. Da jeg var tilsynslege der skrev jeg et par ganger et notat til leder om av barna rett og slett ikke fikk den oppfølging de skulle ha fordi jeg mente bemanningen var for lav. Notatene leverte jeg til Petra Nyplass som var leder der i den perioden. Jeg hadde desverre ikke noe godt inntrykk av henne og sluttet som tilsynslege fordi jeg ikke likte den måten hun ledet institusjonen på. Jeg var aldri i konflikt med henne, men jeg likte ikke måten hun oppførte seg på overfor barna og ansatte. Jeg bare sluttet da det ble naturlig fordi familien flyttet litt lengre vekk fra Lillebo.” Gudbrand Moset hadde lent seg forover i stolen. Trettheten som lå over ansiktet hans i begynnelsen av samtalen var som blåst vekk. “Lars Johannessen da? Var han også på Lillebo?” “Ja. Det var han. Han var ett av de 12 barna. Han hadde det veldig vanskelig allerede da. En spesiell personlighet med det vi tolket som plagsomme hallusinasjoner og utagerende atferd. Han var ett av barna jeg klaget på i mine notat til ledelsen. Jeg opplevde flere ganger at jeg måtte bli låst inn på rommet hans hvor det var helt mørkt og han bare satt i et hjørne uten en lyd, med redde øyne og skjelvende kropp. Jeg husker at jeg undersøkte han uten at jeg fant spesielle tegn som pekte i retning av noe jeg kunne gå videre med. Jeg var helt fersk lege. I dag ville jeg nok lagt han inn for videre undersøkelse med mistanke om overgrep pga uroen jeg fikk da jeg undersøkte han, men han ville ikke si noe sjøl. Han kom seg jo og jeg var nok for uerfaren til å følge min bekymring. Jeg traff han igjen for 14 år siden da en nabo ringte med en bekymringsmelding fordi han oppførte seg så rart. Det førte til at jeg fikk han lagt inn på psykiatrisk avdeling.” Arne prøvde å tenke kronologisk og logisk. Det var slett ikke lett å vite hvor mye han skulle ta med og hva som ikke var viktig. “Da jeg var hjemme hos han som legevaktslege for å vurdere han for innleggelse ble vi sittende å vente på ambulansen. Vi var jo aleine på vakt den gangen. Jeg oppfattet han ikke som truende eller voldelig. Han viste meg knivsamlingen sin og jeg fortalte om min lille samling. Han hadde blant annet 5 Bowiekniver utstilt i en monter i stua. Vi var litt uenig om hvem som skulle ha æren for den legendariske kniven. Om det var Jim Bowie som designet den eller James Black som smidde og laget den.” Etterforskningslederen stoppen han. “Det var fremdeles 5 Bowiekniver i monteren hjemme hos han da vi gikk over hytta hans for noen dager siden. Monteren var låst og det var bare Johannessens fingeravtrykk på skapdøra. Så Lars Johannessen viste om at du også hadde en Bowiekniv hjemme?” Nakkehårene til Arne reiste seg og han fikk en påtrengende lyst til å skynde seg hjem for å sjekke våpenskapet sitt, men avhøret var ikke ferdig enda. “Skjedde det noe spesielt på Lillebo da du var tilsynslege der utover det du har fortalt om Johannessen?”

Fortidens hendelser kan se helt annerledes ut når man ser tilbake på dem ut fra en ny situasjon. Arne merket en sur følelse i magen og kuldegysninger nedover ryggen. Det var noe han burde huske som kunne være viktig. “Jeg er usikker. Det er noe jeg ikke klarer sette fingeren på. Jeg har ganske god oversikt over barna og de ansatte fra den tida jeg jobbet der, men har følelsen av at det er noe jeg ikke helt har plassert?” Etterforskningslederen smilte og brøt av avhøret. “Vi går en tur ut så får jeg tent opp i pipa og du kan få litt frisk luft?” “Pipe? AI kikket overrasket bort på Moset. Det er da år og dag siden jeg har kjent lukta av pipetobakk.” Han unngikk å komme med den selvfølgelige legekommentaren om røyking. Sammen fant de fram yttertøyet og gikk ut.

Gudbrand Moset pattet begjærlig på ei elegant krum pipe som så godt brukt ut. “Jeg må innrømme at det er litt for imaget mitt. Jeg er liksom blitt kjent for denna pipa, men det er ikke til å komme utenom at det lukter godt også. Smaken har jeg vent meg til å like også.” Arne Isdal flirte. “Du mangler bare Sherlock Holmes hatten for å få det rette inntrykket. Jeg må innrømme at det gir noen gode minner fra barndommen da faren min røykte pipe. Spesielt lukta fra boksen med pipetobakk bringer minnene om hyggelige stunder på jakt, eller i skauen, sammen med jaktkammerater.” Det ble stille. Moset stirret fascinert på Arne som hadde fått et forbauset uttrykk i ansiktet med øyne som stirret langt bakover i tida. “ Det var noe. Jeg er ganske sikker på at det er noe mer med Lillebo. Det var da en person til? Noe med jakt? Jakttrofé? Faen, Moset! Vi må inn igjen for å avslutte det avhøret.” Ansiktet til kommuneoverlegen var blitt blekt og konsentrert. Han hadde fortrengt noe. Noe vondt og vanskelig, ikke stort men som kanskje allikevel kunne ha betydning?

“ Jeg må fortelle noe jeg ikke har fortalt noen før.” Arne Isdal var ikke sikker på om det kunne ha noen forbindelse med drapene Moset leder etterforskningen for, men nå når han var kommet på det var han nødt til å fortelle det til noen. Det hadde gått i glemmeboka for mange år siden. Nå måtte det ikke glemmes igjen, men legges fram for en som kunne vurdere det. Gudbrand Moset rensket pipehodet med et lite spesialverktøy han hentet opp fra lærposen hvor pipa hadde ligget. “ Dette er tilbake til 80-tallet på Lillebo med en mulig forbindelse til tvangsinnleggelsen av Johannessen. Det bodde en person til på Lillebo. I leiligheten til lederen av institusjonen så jeg noen ganger silhuetten av en person bak stuegardinene. Det var nesten alltid trukket for i vinduene på den lille leiligheten som var plassert i ene enden av pavilliongen hvor halvparten av barna bodde. Blant annet bodde Lars Johannessen på et rom like bortenfor Petra Nyplass leilighet. Ryktet gikk på at Nyplass hadde en utviklingshemmet lillebror. En halvbror. Han skulle være like gammel som Johannessen og var visstnok på besøk flere uker ad gangen. Jeg så han aldri, men hørte at han var en liten, tynn, men senesterk gutt som holdt seg for seg sjøl. Det ble snakket om at moren deres var same og ikke kunne ha sønnen hjemme i perioder. Faren skulle visst være noe så eksotisk som cherokee indianer fra Texas. Da vi snakket om jakt og jakttrofé kom jeg på å huske en episode hvor den gutten sannsynligvis var involvert.” Arne drakk resten av vannet i vannglasset, konsentrerte seg og fortalte nølende videre. “ Lars Johannessen ble tatt på fersken da han spikret opp en død kanin på døra til vaktmester Skarsnes. Halsen var skåret over i ett langt kutt og det var stukket en tjukk pinne opp i rompa på den. Jeg fikk høre om historien da jeg ble tilkalt til Lillebo for å se til gutten. Han var helt fra seg da jeg så han. Vi måtte holde han nede for å sette en beroligende sprøyte på han. Etterpå så jeg at han hadde flere blåmerker på kroppen. Den gangen trodde jeg det var vi som hadde påført han det da vi måtte holde han for å sette sprøyta. Gutten hadde ropt og skreket beskyldninger mot vaktmesteren og vaskehjelpen som de tolket som hallusinasjoner. Han skrek også om igjen og om igjen: Det var Gulka, det var Gulka! Nyplass gikk inn til sin leilighet da vi behandlet Johannessen gutten. Dagen etter var hun innom meg på legekontoret for å få skiftet på to kutt hun sa hun hadde fått mens hun parterte et griseslakt for kokken. Det er først nå jeg synes det er litt rart at jeg jo aldri så silhuetten bak gardinene hos Nyplass etter denne hendelsen. Jeg har lest litt om indianerkrigene i Amerika på begynnelsen av 1800-tallet og om indianerhøvdingen Gulkalaski som reddet Andrew Jackson i en av kampene. Da vi snakket om jakttrofé ute for litt siden koblet jeg informasjonen om Petra Nyplass halvbror med Johannessens rop på Gulka med indianerhistoriene. Er det mulig at halvbroren som var halvt same og halvt indianer kunne være innblandet? Det var akkurat det samme ordet Johannessen gjentok og gjentok den gangen jeg la han inn på psykiatrisk avdeling for 14 år siden.!”

Etterforskningslederen hadde tømt pipehodet for aske og holdt på å fylle pipa med ny velluktende tobakk. Han konkluderte kort. “ Du har beskrevet en mulig sammenheng mellom de drepte. Vi er jo nødt til å etterforske den retningen for å se om vi finner noe mer om denne Gulkafiguren.”

/

På vei mot døden

Arne Isdal stod sammen med Emily i kjelleren og så på innholdet i våpenskapet. Alle skytevåpnene var i skapet men det var to kniver som manglet. Bestefarens bowiekniv og farens samekniv var borte. “Og du er helt sikker på at du ikke har tatt dem ut sjøl, AI? Du er jo litt distre innimellom?” Emily så bekymret på mannen sin. Tanken på at noen hadde vært inne i huset deres og nede i kjelleren var verre å tenke på enn at knivene kunne være drapsvåpen. “Jeg har ikke vært inne i skapet siden småviltjakta i fjor.” Arnes stemme endret seg fra sinne til forundring da han plukket opp en fuglefjær fra hylla hvor knivene hadde ligget. “Se her! Hønsefjær. Denne har jeg ikke lagt her. Den må være lagt igjen der av tjuven!”

Flere timer seinere satt Emily, Ida, Theo og Arne i stua sammen med etterforskningsleder Moset. Hele huset ble gått gjennom av teknikere fra politiet. Våpenskapet i kjelleren, dører, klinker og overflater var grundig sjekket for fingeravtrykk og merker etter innbrudd. “Det er ikke tvil om at våpenskapet er åpnet med nøkkel, Arne. Det er ikke tegn til at låsen er blitt dirket opp og det skapet lar seg ikke bryte opp uten at det ville bli merker. Innbruddstyven må ha brukt hansker for vi finner ikke noen andre fingeravtrykk enn fra dere her i familien. Det eneste vi fant var det du fortalte om at nøkkelen til skapet muligens ikke lå sånn i kommodeskuffen som du hadde forventet siden du ikke hadde brukt den på ett år?” Det var mer et spørsmål enn en konstatering. Både Emily og Arne grøsset. Det betydde i så fall at personen som hadde vært inne visste hvor nøkkelen var! Theo og Ida var skråsikre på at det ikke hadde vært andre i huset enn venner de kjente godt. Eller var de det? Ida så på broren sin. “Du hadde da en nyttårsfest med mange folk innom, Theo? Jeg tror ikke du hadde helt oversikt hele tida da?” Theo rødmet og måtte innrømme at hun hadde rett. Moset konkluderte raskt. “ Det kan altså ha vært en person i huset som enten tilfeldig eller meget grundig har leitet seg fram til nøkkelen? Det er vel ikke så vanskelig å finne ut av hvor dere oppbevarer nøkler når det er i kommoden som står i gangen?”

Det ble ikke funnet noe som pekte i retning av at det hadde vært innbrudd eller at fremmede hadde brutt seg inn i huset til kommuneoverlegen. Mistanken om at noen i familien kunne ha tatt ut knivene var reist og noen ubehagelige dager med nye avhør av alle i familien endte opp med at de alle hadde alibi for tidspunktene for drapene. Konklusjonen ble at noen hadde tatt seg inn i huset, funnet nøkkelen til våpenskapet og stjålet knivene. Hønsefjæra ble vurdert til å kunne være et tegn lagt igjen av innbruddstyven. Dette koblet innbruddet med drapene og etterforskningsleder Moset trakk konklusjonen at Arne Isdals kniver var drapsvåpnene. Etterforskningen gikk videre men uten at politiet egentlig hadde nye spor. Det var ingen ting som pekte i retning av en gjerningsmann.

Ny innbruddsalarm og nye låser ble installert i huset til Isdals. Hverdagen hadde sakte kommet tilbake med sine vante rutiner. Etterforskningen foregikk for fullt, men det gjorde også jobben til Arne. “Du kan da for hællvete ikke bare si te´doktor´n min at´n ska kutte ut å skrive ressept på vivaller te´mei” Ropte en kjent rusmisbruker i telefonen han hadde fått satt over fra resepsjonen på rådhuset. “Nei det har du helt rett i, og jeg har heller ikke sagt det, Ronny. Jeg støtter han på at du må trappes ned fordi du ikke skal stå på sånne medisiner over tid.” Arne hørte et klikk og summetonen kom tilbake i telefonen. Å støtte fastlegene i vanskelige saker om rusmidler overfor deres listepasienter var en viktig oppgave han alltid prøvde å følge opp så godt som mulig. Ikke før var telefonen lagt på før det ringte igjen. “Jeg har ei høne å plukke med deg!” Arne fór sammen og tenkte på den hodeløse høna over den døde i hønsehuset og hønefjæra i våpenskapet. “Høringsuttalelsen til reguleringsplanen for det nye boligfeltet med barnehagen skulle vært inne for ei uke siden og du lovte å sende oss en uttalelse?” Bjørn Bakke på byggesaksavdelingen var oppgitt i stemmen og klarte å vekke Arnes dårlige samvittighet, så vidt. “Jeg beklager det, Bjørn, men du har vel sett hva vi bakser med for tida. Jeg har hatt alt for lite med tid til saksbehandling. Jeg tror den eneste kommentarer vi har til den reguleringsplanen er at det mangler fortau et lite stykke inn mot barnehagens port. Ungane og foreldra må jo ut i veien rett før de kommer til barnehagen?” Byggesakssjefen sukket tungt. “ Vi har trøbbel med en grunneier så vi valgte å ikke fortsette fortauet der for å unngå en konflikt.” Med 247 ubehandlede mailer i innboksen og 25 restanser i saksbehandlingsprogrammet følte Arne presset så hardt at han ble litt krass i svaret til Bakke. Telefonsamtalen endte raskt. Enda en gang måtte han ringe hjem til Emily og si at det ble en lang arbeidsdag. Han måtte få gått gjennom de fleste epostene og sakene som ikke var åpnet enda før han dro fra jobben. Det ble seint da han stod utenfor rådhuset. Det nærmet seg midnatt. Det var blitt mørkt på parkeringsplassen hvor jobbens leasingbil var parkert. Han fomlet litt med å få fram bilnøkkelen fra sekken da han merket en mørk skikkelse ved siden av seg. Hvor kom den fra? Han merket noe som dyttet han i sida samtidig som han hørte en lav stemme.” Sett deg rolig inn bak rattet i bilen så skader jeg deg ikke. Få bilnøkkelen.” Personen var bak han. Arne så bare omrisset av en mørk person. Skulle han løpe? Nei, personen ved siden av han virket slank og spenstig. Han merket et stikk i siden. “Løper du, eller prøver noe tull, punkterer jeg lungen din!” Arne stivnet og gjorde som mannen sa. Var det en mann? Stemmen var lys, ikke dyp, han virket litt lavere en Arne selv. Han begynte å snu seg da han merket en sviende smerte langs halsen. “ Snu deg og jeg kutter deg dypt i halsen. Hold hodet og blikket framover ellers dør du.” Blodet rant nedover halsen og under skjorta hans fra kuttet i huden rett under kjevebeinet. Kniven! Han fikk et glimt av den i det personen senket den og stakk han i siden igjen. Samekniven! “Rolig. Jeg skal gjøre akkurat som du sier.” Arne satte seg inn bak rattet i bilen og merket at den mørkkledde mannen satte seg inn ved siden av han. Var det en mann? Slank, raske grasiøse bevegelser, litt lys bestemt stemme. Den var litt kunstig som overdreven vestkantdialekt i Oslo. “Kjør. Jeg forteller deg retningen.” Sjøl da lyset kom på i bilen når de åpnet dørene fikk ikke Arne skimtet noe ansikt i øyekroken, bare et tøystykke? På kjente veier ble Arne dirigert vekk fra sentrum ut på landsbygda inn i skauen på en svingete skogsbilvei. Brummingen fra den store dieselmotoren var det eneste som fylte kupéen med lyd mellom kidnapperens korte beskjeder ved hvert veikryss. Kniven med blodig spiss lå å hvilte på det nærmeste kneet mot Arne. Var han på vei til sin egen død? Var dette hans siste minutter? Han tenkte på Emily, Theo og Ida. Han var så glad i dem! Knivspissen blinket blankt på kneet til morderen ved siden av da Arne gjorde sitt valg. Han ville ikke dø av sin egen kniv!

/

Bilkræsj

Den store pickupen økte hastigheten sakte bortover en rett strekning med jorder på begge sider. Arne hadde økt hastigheten gradvis uten at hans truende medpassasjer hadde kommentert det. Han hadde bestemt seg for å få gisselsituasjonen overstått. Han ville stole på den solide bilen og overraskelsen. Plutselig svingte han brått alt han kunne få til ut av veien. Virkningen var brutal og kontant. Forhjulet tok tak i en stein i grøfta og bilen kantret rundt i full hastighet.   Den rullet rundt tre ganger ned i grøfta og ut på jordet. Arne hadde strammet sikkerhetsbeltet men slo allikevel hodet hardt i sidestolpen inne i bilen. Han bare så vidt registrerte at bilen stoppet med et smell mot et tre ute på jordet. Han hang opp ned inne i  bilkupeen og registrerte raskt at kidnapperen hans også hang slapt oppned ved siden av han. Han fikk ikke opp sikkerhetsbeltet! Det satt stramt over brystet og han fikk ikke opp låsen fordi han hang så tungt i sælen. Han fikk øye på samekniven som var glippet ut av kidnapperens grep og nå stod djupt i seteryggene til Arne. Hadde kidnapperen prøvd å stikke han? Han røsket ut kniven og skar over bilbeltet med et raskt kutt. Side vinduet var borte og han klarte å vri seg ut av det uten store problemer. Han skyndte seg vekk fra bilen. Ute på veien kikket han raskt tilbake. Ikke tegn til bevegelser i bilen. Det var imponerende hvor godt bilkupeen var bevart for bilen var totalvrak etter rundkastene. Redd for at den svimeslått passasjeren skulle våkne småløp Arne nedover veien de var kommet. Han følte seg ikke skadet. Kanskje mørbanket og vondt i hodet, men i form til å løpe tilbake mot nærmeste gård lenger nede i lia. Mobilen hadde han ikke tatt seg tid til å leite etter. Den var borte og det var heller ikke mobil dekning her ute.

» Vi fant spor etter en person i søla rundt bilen din Isdal. Kan stemme med din beskrivelse av størrelsen på kidnapperen for vi vurderer sporene til å passe til skostørrelse 39. Spora forsvant ute på den tørre veien og vi har ikke noen sporhund tilgjengelig før om ett par timer. Da starter vi et søk. Jeg har ikke de største forhåpninger hvis det er samme skauvante person vi har leita etter tidligere»  Lensmann Sanden var en av de første fra politiet som kom fram til kommuneoverlegen som satt på kjøkkenet i hovedhuset på en av gårdene ned mot bygda . Anpusten hadde han banket på for å få hjelp og ringe til politiet. Igjen!

 

/

Drapstruende eller kontaktsøkende?

Hvordan får han det til? Emily lå ved siden av Arne i senga og kikket ømt på han. Han sov som en stein og snorket så vannglasset på nattbordet klirret. Han var sovnet fortere enn hun hadde klart å få varmen under dyna da hun la seg samtidig med han. Det gjorde han alltid uansett hva som var skjedd og hvor det var. Godt sovehjerte var et understatement! De hadde sittet og pratet ut over kvelden etter at han kom hjem fra rundvelten med jobb-bilen. De var ikke i tvil om at AI var en del av bakgrunnen for de fire drapene. Skulle han virkelig drepes i slutten av bilturen? Kunne det være en annen årsak for kidnappingen? De hadde raskt konkludert med at beslutningen om å kræsje bilen hadde vært en riktig avgjørelse. Hvor hadde de vært på vei? Skogsbilveien delte seg flere ganger innover i skauen. Var det plasser der som kunne forbindes til drapene eller bakgrunnen for drapene? Det ene spørsmålet bare ledet til et nytt. Det var ikke mulig for dem å finne forbindelser eller tegn som pekte mot en sammenheng . Med hodet fullt av spørsmål sovnet Arne med en gang mens Emily ble liggende å gruble.

Fire personer med forbindelse til Lillebo. Nei, det var sikkert seks personer. Arne måtte jo regnes med og det var vel ganske sikkert at gjerningsmannen også hadde noe med institusjonen å gjøre. Hun og Arne hadde ingen hemmeligheter for hverandre. Hun hadde alltid vært den han kunne snakke med om det han opplevde som lege. Noen ganger var hun skulderen å gråte på, andre ganger viktig for å hjelpe Arne til å sette ting på riktig plass etter vanskelige opplevelser på jobben. Hun var hans faste defusingpartner. Hun kjente godt hendelsen på Lillebo med den mishandlede kaninen, Lars Johannessens reaksjon og den mystiske halvbroren til institusjonslederen. Det kunne da ikke være noe der som var grunn til å drepe Arne? Kanskje tvert i mot? Allerede den gange Johannessen var blitt tatt for å drepe og mishandle kaninen hadde hun og mannen diskutert om det skjedde overgrep på Lillebo og at kanindrapet var et fortvilet rop om hjelp? Politiet den gang hadde henlagt saken ganske raskt fordi de mente det ikke var bevis for noe sånt. De sa at man måtte regne med sånne utagerende hendelser når man hadde med så utfordrende barn og ungdommer som bodde på Lillebo. Var det noe her allikevel? Skjulte Arne noe? Emily var langt fra naiv. Hennes bakgrunn som psykolog og dessuten en av Norges beste MMA utøvere gjorde henne mange ganger bedre til å vurdere Arnes reaksjoner og hendelsene han fortalte om enn han sjøl. Allikevel visste hun at det ikke er mulig å kjenne alle sider av et menneske. Det var bare det at hun stolte 100% på han. I denne saken var hun ikke i tvil. Arne var helt ærlig når han fortalte om sitt forhold til de 5 personene fra Lillebo. Da hadde vel knivmannen heller ikke noen grunn til å forsøke å drepe han? Emily opplevde at snorkingen til Arne ble svakere og endret seg til den djupe brummingen til en kraftig dieselmotor. I taket så hun lyset fra billyktene lyse opp et gårdstun med flere gamle hus og var det ikke en gamme der i utkanten? Hun kjente igjen bakhodet til Arne foran seg. Konsentrert styrte han den tunge bilen i høy hastighet innover skauen mot gården. I passasjersetet satt en mindre person med svart langt hår bundet bakover i en hestehale med en stor flott fjær i. Ansiktet var vendt mot Arne og det var da slett ikke hat i blikket som var rettet mot føreren av bilen? Emily rykket til og satte seg brått opp i senga. Hun drømte! Lettere sjokkert innså hun at hun faktisk hadde drømt seg inn i Arnes hendelse og at underbevisstheten hadde presentert henne for en annen mulig fortolkning av kidnappingen. Det var jo ikke rart at han ble tvunget med makt til å bli med inn i skauen. Det kunne vel være at det var Gulkapersonen som var gjerningsmann og ville ha kontakt med Arne heller enn drepe han? Hun vred seg mot ektemannen i senga og la seg inn til han. De måtte ta en alvorlig prat i morra og vurdere kidnappingshendelsen på nytt.

“Hva har det med saken å gjøre at kona di er champion i MMA?” Moset laget en perfekt røyking der han lente seg mot fronten på tjenestebilen mens han så skeptisk på Arne Isdal. “Hun skjønner slåsskamper, tenker som en angriper og veit at man må gripe en sjanse når den er der.” Kommuneoverlegen og psykologkonen hadde hatt akkurat samme diskusjon til frokost som han nå presset etterforskningslederen til å lytte til mens han utålmodig la fram Emilys tanker. “Du blei rispet i halsen og stukket med kniv i sida, Arne. Det virker ganske farlig og besluttsomt på meg. Du var i livsfare der i bilen på vei mot en tidlig død. Sånn tolker nå jeg det. Det er til og med mulig han prøvde å drepe deg i bilen mens dere rullet rundt.” Emily sier at det kan like så godt kunne vært at han benyttet sjansen da jeg kom aleine ut til bilen i mørket. At han brukte sitt sterkeste angrepsvåpen til å få meg med for å prate med meg heller enn å drepe meg. Akkurat som en MMA utøver vil gripe den beste angrepsmetoden som gir minst skade på en sjøl. Moset snudde pipa og banket pipehodet mot bilens forskjerm. De små glørne som han banket ut av pipa brant seg fast i billakken uten at han enset skaden. “Det er den kjappeste utvikling av Stockholmsyndromet jeg har hørt om noen gang, AI. Du brukte bilturen til å få sympati for din egen kidnapper. Er du ikke bare alt for naiv nå? Det er drept 4 mennesker med kniver vi veit at denne mannen har stjålet fra deg. “ Et raskt flir for over ansiktet til piperøykeren mens han fylle pipa med velluktende tobakk. Arne smilte tilbake. “Jeg er jo ikke etterforsker, men til og med en kommunelege kan regne ut at det ikke er mulig at samme person kan ha drept alle fire ofrene, Gudbrand. Det er flere involvert her. Det kan jo godt være andre som har forbindelser til Lillebo institusjonen. Det var tross alt 12 ungdommer som bodde der, både gutter og jenter. For ikke å snakke om foreldre, pårørende og andre ansatte?” Det var blitt fyr i pipa igjen. Ut av røykskyen fra pipa dukket plutselig ansiktet til lensmann Sanden opp. Han var kommet opp på siden av dem og pirket irritert i brannskaden i lakken på tjenestebilens forskjerm. “ Brenn opp din egen tjenestebil, Moset. Vi må beholde bilene våre i 15 år før vi får byttet dem ut så vi passer godt på dem. Jeg skulle bare gi beskjed om at de ikke har noen resultater fra helikoptersøket i skauen rundt bilvraket. De har brukt det varmesøkende kameraet aktivt uten funn. Virker mer som om du ble angrepet av et spøkelse, Arne!” Erik Sanden flirte, fant fram snusboksen fra lomma, banket på lokket og samlet en dose med fingrene mens han spyttet ut den gamle snusen. “- men jeg er enig. Det er vi vel begge, Gudbrand. Det er flere gjerningsmenn her.” Etterforskningslederen nikket og tok et djupt drag av pipa. Forsiktig kikket han bort på kommuneoverlegen og luftet en gryende idé. Hvis det nå var sånn at gjerningsmannen ville snakke med Arne Isdal kunne de kanskje bruke det til å komme i kontakt? Lensmannen spyttet snus, overrasket. “Du kan da ikke mene at vi skal bruke´n som lokkedue? Åssen veit du at det ikke bare er som å levere´n til slakt hos massemorder´n?” Arne Isdal ble bleik og begynte på en protest som raskt ble stoppet av etterforskningslederen. “Det er klart at skal vi gjennomføre noe sånt må vi sikre oss på alle måter så risikoen blir minst mulig. Jeg mener det lar seg gjøre hvis vi kontrollerer omstendighetene, tid, sted og hvordan møtet gjennomføres. Utfordringen er mest å få til et møte, synes jeg.” De to politimennene så på hverandre og nikket. Før Arne hadde tenkt seg om skjønte han at han kom til å gå med på en plan for å få til et slikt møte. Hvis det bare var han som kunne bringe denne forferdelige saken nærmere en løsning måtte han bidra. Verre; han fortalte de andre to at det beste ville være hvis Emily kunne bli med! Det var naturlig at de var sammen, hun var bedre til å forsvar seg enn noen politimann. De ville ha langt større sjanse til å forebygge vold når de var to sammen uten at gjerningsmannen ville oppfatte det som truende. Det var bare en hindring. Emily måtte mene det samme og ville være med.

/

Et overgrepsregime

“Faen ta doktor´n!” Hun plukket på såret hun hadde fått på håndbaken. Strøk seg forsiktig over kulen på siden av hodet hun fikk da bilen rullet rundt. Hun hadde planlagt kidnappingen ned til minste detalj. Hvor hadde han fått ideen fra å utsette seg sjøl for livsfare for å komme unna henne? Den hadde hun ikke sett komme. Hun hadde feilberegnet og slett ikke klart å få til det hun ønsket så sterkt. Full kontroll hadde hun i bilen før hun svimte av og våknet oppned inni den store pickupen. Den jævla doktor´n var borte sammen med kniven hennes. Den hadde stått med bladet djupt i seteryggen kunne hun se ut fra kuttet i setestoppen. Godt hun ikke hadde skadet han eller seg sjøl i rundvelten! Han hadde vel løpt til nærmeste gård for hjelp, men hun visste at det var ihvertfall 20 minutters rask gange unna og hun klarte å komme seg ut av det stramme bilbeltet og inn i skogen på noen få minutter. De skjønte nok ikke hvor godt kjent hun var i området og hvor mange “foxholes” hun hadde laget. Noe hadde hun da fått med seg av den kødden til far som drakk og slo når han ikke var edru. Indianernes altfor kjente problem med alkohol hadde faren arvet i godt monn! Edru var han en av de beste stifinnerne det amerikanske forsvaret hadde hatt. Å være en alkoholisert pensjonert US Navy SEAL soldat og indianer var ikke det beste for barneoppdragelsen, men det var få som kunne klare seg aleine ute i naturen mot en stor overmakt som henne. Deres varmesøkende kameraer var hennes minste utfordring. Det var mye vanskeligere å klare å komme i kontakt med doktor´n.

Hun hadde bare slappet av et par døgn inne i hytta si mens hun rolig overveide hva hun skulle gjøre videre. Hun hadde ikke behov for å fyre opp ved for å få varmen. Matrasjonene hun hadde samlet fra det amerikanske forsvaret hadde en kjemisk forbindelse nede i posen som varmet opp maten når hun ville ha middag og både varmelampe og lys var batteridrevet. Hun etterlot verken røyk eller varme utenfor den godt gjemte hytta. Batteriene ladet hun både fra solceller og en fancy miniturbin som kunne gjemmes nede i bekken der den fløt litt raskere. Begge gav strøm nok til batteriene hennes. Skjønt hun trang ikke mye varme inne i den lille hytta når hun holdt seg i ro nede i den varme soveposen.

Gulka lirket seg ut av soveposen og reiste seg forsiktig. Forsiktig skjøv hun vekk lokket over hullet ned til hytta og tok vekk kvistene som lå over og gjemte inngangen. Det var mørkt ute. Stjernehimmel og kaldt. Fint! Det ble snart barfrost som gjorde det mye letter for henne å komme seg rundt i skogen. Hun hoppet fra stein til stein litt vekk fra den hemmelige hytta. Hun åpnet glidelåsen i buksa og tisset stående som en gutt. Hun hatet pikken som hang mellom beina hennes. Hun hadde alltid vært ei jente inni seg. Så snart hun kunne bestemme sjøl og bo aleine kledde hun seg som ei jente, oppførte seg som ei og var bare sammen med kvinner etterhvert som hun vokste opp. Mora, den tispa, hadde besvart hennes ønsker om å få hjelp til å endre kjønn med å banke henne opp. Hun visste hvor og hvordan hun skulle slå. Hun hadde jo lang trening med å slå ungdommene som bodde på Lillebo. Det var ikke slagene som hadde vært verst. De seksuelle overgrepene av vaktmesteren sammen med mora var verst. Hun ville aldri komme over det. Hatet glødet i henne. De hadde vært en brutal og effektiv overgrepstrio mora, vaktmesteren og vaskehjelpa som ble så kåt av å se de andre voldta både gutter og jenter før hun sjøl knulla vaktmesteren. Petra, Benny og Tonje var ikke mer. Utryddet av oss, tenkte Gulka tilfreds. Verden var blitt en bedre plass. Bare så synd at Lars klikka helt og blei psykotisk igjen. Det hadde nesten gått gærn´t da han fullstendig panisk hadde ringt politiet og ville fortelle alt. De hadde vært to mot en, men Lars hadde blitt helt vill og skadet Petter stygt før han var gått i bakken. De trodde han hadde vært død. Uansett død´n ihvertfall før han fikk fortalt noe. Petter var trygt hjemme i Berlin hvor de hadde trodd på knivoverfallet han hadde diktet opp. Det var bare hun som var igjen. Før hun stakk av til statene igjen måtte hun snakke med doktor´n. Hun trang informasjon fra journalene på Lillebo. De inneholdt beskrivelser av skader og hendelser som han aldri hadde forstått sette sammen til at det var et systematisk ovvergrepsregime på Lillebo. De ville se det annerledes når de fikk vite. Dessuten var det helt sikkert også beskrivelser av hendelser som kunne kobles med hendelser rundt mora, vaktmesteren og vaskehjelpa! Hun var nødt til å få Arne Isdal til å se sammenhengen han ikke så da han jobbet der som tilsynslege! Hun var nødt til å utnytte utseende sitt og kunnskapene sine på det ytterste for å få snakket med han før hun forsvant for dem.

/

Møtet

“Jeg er ganske sikker på at Arne Isdal har rett, Erik!” Pipa til etterforskeren vippet ivrig opp og ned i munnviken mens han fortsatte: “ PST har tatt kontakt fordi de har fanget opp aktivitet på Snapchat som de kobler til drapene vi jobber med. En snap med et bilde av en Bowiekniv og teksten “Want it back?” ble sendt til Isdals Snapchat konto til morra´n i dag.” Moset banket ut gammel tobakk av pipa mot hælen på støvelen sin mens han ivrig pratet i mobiltelefonen. Lensmann Sanden nikket for seg sjøl og ble raskt enig med Moset om å samle sammen et møte i etterforskningsledelsen og invitere kommuneoverlegen for å planlegge hvordan de kunne få anholdt drapsmannen. Først måtte Isdal svare på snapchaten så de fikk kontakt.

“Svarer du på den er jo det det samme som å be om å møte morderen, Arne!” Emily ristet sint på hodet der de satt ved frokostbordet sammen med Theo og Ida. Hun hadde krevd av Arne at han skulle fortelle de voksne ungene om kidnappingen, om hennes vurdering av at morderen ville snakke med pappa´n deres og politietterforskerens forslag om å bruke han som lokkedue for å fange drapsmannen. Begge var sjokkert over hvor involvert faren deres var blitt i drapssaken, men begge var ivrige på å få høre detaljer om hvordan de kunne bidra til å ta morderen. “Det er klart at vi ikke kan stole på at politiet klarer å sikre deg 100% i et sånt møte, pappa! Med mamma sammen med deg er du mye tryggere, men best er det hvis Theo og jeg også kan legge en plan sammen med dere to.” Ida kikket over på Theo som nikket mens han kikket på mobilen til faren for å se hvem som kunne være avsenderen til snapchat meldingen. Theo hadde utviklet sin interesse for mobilteknologi etter videregående skole og hadde raskt blitt ansatt i Telenor etter at han hadde jobbet som lærling i en lokal avdeling. Der hadde han vist seg å være et naturtalent innen den teknologien de hadde mye bruk for. Nå kunne han velge å vrake jobber, men han viste ingen interesse for karriere innen mobilteknologi industrien. Han trivdes der han var så lenge han fikk bruke kunnskapene sine i utfordrende utviklingsprosjekter. “ Det er ikke mulig å koble avsender opp mot noe vi kan bruke for å identifisere eller finne avsenderen, pappa. Det eneste vi kan gjøre er å svare på meldingen.” Han skvatt da mobilen plutselig dirret og ringte i handa hans. Ukjent nummer kom det opp på skjermen. Han rakte den over til faren som fikk høre at det var Gudbrand Moset som inviterte han til møte med etterforskningsledelsen og ledere fra operasjonssentralen og beredskapstroppen i politiet. “Ok, Arne. Jeg skjønner at vi ikke får deg med hvis ikke Emily får være med. Jeg mener det er helt galt å utsette henne for dette, men jeg skjønner hun er bedre rustet til å forsvare seg enn du er. Det vil ikke være vanskeligere for oss å sikre dere to enn bare en så lenge dere holder sammen.” Etterforskningslederen sukket oppgitt mens han gav etter for Arnes krav.

En ny snap var kommet nesten umiddelbart etter at Arne hadde svart “tommel opp” på forespørselen om han ville ha tilbake Bowiekniven sin. “It´s ok to bring your wife. Meet me at the train station i the middle of the town at 15 pm tomorrow.” Arne ble bleik. Han så Emily tenke det samme som han. Han kjente henne godt og la merke til at pulsåren hennes dunket tydelig på siden av halsen. Hun var sint. Hvordan kunne morderen vite at Emily skulle være med før de hadde avtalt. Ble de avlyttet? Her hjemme eller på mobilen? Eller var det politiet som lekket informasjonen? Moset fikk røyken feil i halsen og hostet hardt da han fikk vite hva Arne fortalte. Det var som pokker. De lekket informasjon et eller annet sted. Etter en raskt diskusjon med de andre politiledere ble konklusjonen at aksjonen skulle fortsette, men med radio- og telefontaushet og kun informasjon direkte til hverandre. Under aksjonen måtte de bruke kryptert kommunikasjon på nødnettradioene, men så lite som mulig. Møtestedet og tidspunkt var avdekket. De nærmet seg en anholdelse av hjernen bak seriedrapene! En omfattende aksjon med bevæpnet politi både i sivil og uniform ble stille satt i gang for å sikre Arne Isdals møte på angitt sted på stasjonen. Den store utfordringen var at tidspunktet var akkurat da pendlertoget fra Oslo kom inn til stasjonen samtidig med toget til Oslo. Det ville være masse mennesker på perrongen og ikke mulig å bruke håndvåpen uten stor fare for å skade uskyldige. Stoppet de togene før stasjonen og ryddet perrongen ville de jo bli avslørt.

Klokken var 14.58. Toget var i rute. Erik Sanden svettet så han var kliss vårt under den skuddsikre vesten der han stod sammen med en gruppe elever fra videregående skole som ventet på toget. Pokker også! De skulle ikke gått med på dette møtet. De hadde overdrevet muligheten til å beskytte kommuneoverlegen inne i en mengde mennesker her på perrongen. Han så fire sivile politimenn like i nærheten av Arne og Emily som stod på den midtre perrongen da toget vest fra kom inn på stasjonen samtidig med toget som kom fra motsatt kant. Plutselig var to perronger fulle av pendlere, elever og andre reisende. Ei slank jente i skjørt med sterke farger, en helt oransje genser og svart hår fanget hans oppmerksomhet. Det var jo umulig å ikke følge henne med øynene. Sammen med mange elever ble Emily og Arne omringet et kort øyeblikk. Den fargerike jenta smilte til Arne og vinket til Emily. En de kjente? Arne så forvirret ut men snudde seg sammen med kona og gikk på toget. Hei! Det var ikke avtalt! Den ene av de fire politimennene rakk akkurat kaste seg inn på en vogn lenger bak på det samme toget da dørene lukket seg og de to togene gikk i hver sin retning. Lensmannen grep radioen sin og ropte inn i den at objektet deres nå var på toget vestover! De var nødt til å løpe til bilene sine de hadde parkert godt unna stasjonen for å følge etter toget mot neste stasjon. På vei løpende vekk fra perrongen oppdaget Lensmann Sanden at han ikke kunne få øye på jenta i den oransje genseren. Hun hadde da ikke gått på toget igjen?

“Jeg veit at Emily er en sterkt MMA utøver. Jeg vil deg ikke noe ille, Isdal. Bare hør på meg. Ikke prøv å stoppe meg eller holde meg. Det du kjenner i sida, Emily, er et elektrosjokkvåpen som lydløst lammer deg umiddelbart hvis du så mye som rører deg. Om 3 minutter stopper vi på neste stasjon og jeg forsvinner.” Gulka stod tett inntil dem. Hun så ut som en pen student lik mange av de andre rundt dem. Den oransje genseren var vrengt og hang rundt livet. Den blågrå innsiden dekket mesteparten av det fargerike skjørtet og hun hadde en nøytral bluse på overkroppen. Det svarte glatte håret var stappet opp i ei lue. “ Ja det er jeg som er en av morderne dere leter etter, Isdal. Vi er hevnere fra Lillebo. Hevnere. Du er den eneste som kan komme til å forstå hva vi hevner. Tenk gjennom tida di på Lillebo. Skaff tilgang til journalene og rapportene. Få politiet til å sjekke bakgrunn og historie til de døde. Ikke minst Petra Nyplass, eller Silja Marjolinen Hætta, som hun het før Lillebo. Denne minnepinnen inneholde mesteparten av den informasjonen jeg har fått tak i. Kos deg med bildene. Sammenlign det med hva du beskrev i journalene på Lillebo å få innsikt.” Hun stakk en liten minnepinne i lomma hans. I det toget seg inn på neste stasjon trakk hun seg vekk fra Emily og Arne. De så hun puttet noe i veska hun bar på mens hun fulgte de andre elevene som strømmet ut av toget mot to busser som ventet. En forvirret mann som umiskjennelig lignet en politimann i sivil kikket seg til alle sider ute på perrongen. Han ble stående igjen sammen med Arne og Emily mens toget akselererte ut fra stasjonen. I neste øyeblikk skrenset fire svarte SUV er inn på stasjonen. Gudbrand Moset hoppet ut av den første og kastet pipa si i bakken i sinne da han så de tre aleine på perrongen. Ei lite jente i oransje genser hadde lurt dem trill rundt.

/

En minnepinne med jævelskap

Arne hadde overrakt minnepinnen til etterforskningslederen og satt nå sammen med de andre etterforskerne og lensmannen på politihuset i Drammen. Han var kvalm og flere rundt han var gråbleike der de satt å så på overgrepsbilder på storskjermen. Det var en blanding av gamle skannede bilder, nye digitale bilder og noen videoer. Noe som så ut som en skannet håndskrevet logg opptok også mye plass på minnepinnen. Der kunne de se kronologiske notater helt tilbake til slutten av 1970tallet. Forskjellig håndskrifter, men med samme systematiske beskrivelse av overgriper, hvilket barn som fortalte om overgrep og beskrivelse av skader med henvisning til bilder eller filmer der det fantes.

Minnepinnen var en forferdelig dokumentasjon på et system for overgrep på barn fra Lillebo. Det var datoer og beskrivelser, navn og alder på barn som var blitt voldtatt og brukt i seksuelle handlinger. Først i loggen var det beskrevet hvorfor loggen ble laget. Barna hadde mange ganger forsøk å si i fra til personer på Lillebo, til barnevern og til og med politi. Hver gang var de ikke blitt trodd fordi de var “spesielle barn” de ikke kunne stole på eller som var psykisk utviklingshemmede man ikke kunne tillegges troverdighet. Loggen var en lang vond beskrivelse av hva mange forskjellige barn hadde fortalt hverandre og fått skrevet ned som sin eneste måte å håpe på rettferdighet en gang i framtida.

Bildene viste alt fra skader på barn til utydelige bilder tydeligvis tatt av skjulte kameraer som allikevel viste klare overgrep mot barna. Jo nyere bilder jo bedre kvalitet. Det var ikke vanskelig å kjenne igjen overgriperne på bilder og filmer. De nyeste bildene var 10 år gamle. Det var like før Lillebo ble nedlagt. Det var tredve år med dokumenterte overgrep på minnepinnen!

På et tidspunkt endret loggen seg. Det samme gjorde bildene og filmene. Loggen ble nå ført i en sirlig pen, litt feminin, skrift. Den var systematisk, klinisk beskrivende av hendelser og med referater fra møter mellom barna. Bildene og filmene ble mye bedre som om det var noen som både hadde utstyr og kunne bruke det på en nesten profesjonell måte. Samtidig kom det mange referanser til en webside som ble beskrevet som inngangen til “the dark net”. Loggen fortalte kort om en gruppe pedofile som samarbeidet om overgrep mot barn, fo å filme det og skaffe flere barn til deres aktiviteter. initialene SMH gikk igjen på svært mange av loggføringen. Det var tydelig at hun Arne kjente som Petra Nyplass var en viktig deltaker i pedofilnettverket.

Ett dokument på minnepinnen gjorde sterkt inntrykk på de som åpnet det. Det var en liste med navn på barn og ungdom som var døde i perioden fra de første dokumenterte overgrepene fram til Lars Johannessens dødsfall. Bak hvert navn var det tre kolonner. Den ene kolonnen het “antall overgrep” den andre; “ dødsdato” og den siste het; “dødsmåte”. Det var 23 navn hvor dødsmåten alle var beskrevet som selvmord. Alderen på de døde varierte fra 7 år til 35år.

Alle de ofrene etterforskerne jobbet med i drapssakene var med på fotografiene fra Lillebo. Fire mennesker hadde direkte vært årsaken til 23 unge menneskers død!

Gudbrand Mostad lente seg over bordet mot de andre som var til stede. “Disse opplysningene skal INGEN få vite før vi er ferdig med etterforskningen! Innholdet på minnepinnen skal ikke overføres til noen av våre andre politisystemer. Vi har en lekkasje som gjør at morderen har kunne få vite hva vi har avtalt internt. Hvis det Isdal sier er riktig tilstod jenta i den oransje genseren drapene og at de hadde vært flere om gjennomføringen. Det er uansett en person med en god del ressurser både personlig og teknisk.” En ung politietterforsker rakte opp handa og spurte: “ Hva skal vi nå prioritere øverst. Overgrepene og mishandlingen som ble utført av de fire ansatte på Lillebo har ført til langt flere dødsfall enn disse fire drapene. En kan jo være fristet til å si at de fikk som fortjent?” Sjefsetterforskeren nikket tankefullt, stappet ny tobakk ned i en flunkende ny krumpipe og svarte: “ Vi deler etterforskningen i to. Jeg ber Kripos om en større stab etterforskere som fordeles. Jeg leder fortsatt etterforskningen av drapene mens vi får inn en ny leder for gruppa som skal gå gjennom overgrepene på Lillebo. Arne Isdal, du må tilbake i din vanlige jobb, men vi trenger deg til å gå gjennom journalene slik jenta ba om. Vi finner ut hvor de befinner seg og avtaler med deg når vi har dem klare.” AI reiste seg. “ Jeg tror det kan bli vanskelig. Lillebo er nedlagt for mer enn ti år siden. På den tida ble vanligvis journaler pakket ned og overført til fylkeslegen. Der hvor det ikke har vært aktivitet i journaler siste 10 år blir de makulert.” Det ble stille i rommet. Hvordan skulle de få verifisert de grusomme opplysningene på minnepinnen hvis de ikke hadde noen annen dokumentasjon de kunne sammenstille opplysningene med? “Ok. Vi gjøre undersøkelser og forsøker så godt vi kan. I mellomtiden må vi gå grundig gjennom det materialet som er på minnepinnen. Lederen for den nye etterforskningsgruppe får ta kontakt med sedelighetsavdelingen for å finne ut mer om pedofelinettverket som nevnes i loggen. Det må være mange detaljer både i loggen, bildene og videofilmene vi kan jobbe videre med.”

Mostad hevet møtet etter at han hadde avtalt at alle som hadde vært med i etterforskningsledelsen til nå skulle gå gjennom tøyet sitt for å lete etter avlyttingsutstyr. Samtidig skulle teknisk avdeling i PST komme med sitt nyeste søkeverktøy for å gå over biler og lokaler for å søke etter slike enheter. Arne Isdal måtte finne seg i å få besøk hjemme av spesialister på hacking av datautstyr og for å lete etter enheter som kunne avlytte dem hjemme.

Arne ble holdt tilbake av Mostad mens de andre forlot møterommet. “Arne, vi må få vite mer om denne Gulka. Alt du veit om denne personen må vi samle sammen til en profil.” Arne kikket oppgitt tilbake på politimannen. Det var kjapt å oppsummere hva han visst om Gulka; tynn, mellom 1,6 og 1,7 meter høy, mørkhåret, langt hår, forbausende senesterkt og rask, ca 35 år? Jenta han hadde møtt på toget virket langt yngre enn 35 å.r Kunne det være samme person som kidnappet han eller som var på Lillebo? Det eneste han husket fra tida der var at den personen som ble kalt Gulka var en gutt, men det passet slett ikke med det de hadde sett på toget. Det var fortvilet så lite de visste om denne personen? Mostad bannet mens han fyrte opp i pipa på vei ut av politihuset. De hadde ingen digitale spor som pekte i retning av denne personen, ingen bilder eller opplysninger som kunne gjøre det letter å spore henne. Interpol hadde jobbet med å finne fram til en profil i ei uke uten at de hadde fått noen positive opplysninger derfra. “Det eneste sporene vi har etter henne er ditt møte med henne og en opplysning fra en bussjåfør som hadde fortalt at ei jente hadde snudd i døra dagen før der på togstasjonen da hun hadde forsvunnet ut fra toget. Sjåføren kunne ikke gi noe signalement annet en ei jente sammen med mange andre elever som trengte seg inn og ut av bussdøra.

AI skyndte seg ut av polithuset bort til leiebilen som var parkert på parkeringsplassen utenfor. Han hadde raskt fått en leiebil i bytte for vraket som var blitt hentet oppe i skauen etter rundvelten. Det var fortærende å vite at verken han eller Emily kunne gi en beskrivelse av utseende til jenta som hadde møtt dem på toget. Hun hadde vært smart og stått bak Emily for å kunne sette sjokkpistolen i ryggen på henne. Emily var god med ansikter, men hadde ikke fått sett ansiktet hennes i det hele tatt. “Hevner” kalte kvinnen seg. Drapskvinnen hadde tatt livet av alle fire fra Lillebo og vist en foruroligende evne til å komme seg vekk fra politi og unngå å bli oppdaget. Hvorfor var hun så her i området fremdeles? En isnende erkjennelse slo ned i Arne. Det gikk kaldt ned over ryggen hans. Hun var ikke ferdig! Det kom til å bli flere drap!

/