Evakuering

Rådmannen hadde samlet alle i kriseledelsen i formannskapssalen. «Dette er ikke noen øvelse. Politibetjent Hassan Mohammad her  har bekreftet at de har fått en bombealarm på godstoget som står ved siden av lokaltoget på stasjonen. Bomben er plassert på to tankvogner med propan. De krever en evakuering i en radius på 800 m fra stasjonen!» Alle seksjonslederne med sine rådgivere var samlet rundt ordfører og rådmann. Det gikk en uro gjennom salen da de forsto at de var alt for nære stasjonen der de satt i rådhuset. «Vi må flytte oss raskt til et trygt sted og få etablert et evakueringssenter så raskt som mulig. Jeg foreslår at vi reiser ut til ungdomsskolen i Vestfossen. Før vi drar kan dere fra geodata fortelle hvor stort område vi må evakuere?»

Kartfolkene var alt i gang med å få vist kartene med videokanon på lerretet i salen. Et eget kartprogram som var koblet til befolkningsanalyse ble projisert opp på veggen. Området ble tegnet opp med en radius på 800 m med togstasjonen i sentrum. Alle i rommet ble stille da de så resultatet. Sykehjemmet og rehabiliteringssenteret lå innenfor evakueringsområdet. Det samme gjorde to legekontor, alle offentlige kontorer og campingplassen på andre siden av elva sammen med tre skoler. « Befolkningsanalysen viser at det bor 2257 mennesker innenfor sirkelen. I tillegg kommer alle som er på besøk, har ærend i byen, er på skole eller på campingplassen.» rapporterte spesialisten fra kartavdelingen. Arne Isdal lente seg fram med nødnettradioen i handa. «Vi må få hjelp av Nrk til å sende ut varsel til alle i området. SMS er sendt ut til alle som bor i området, men det er mange som ikke fikk den som oppholder seg der. Jeg mener vi må få hjelp av nabokommunene her. Unicare rehabiliteringssenter ligger innenfor evakueringsområdet. De kan evakuerer til Mjøndalen hvis Nedre Eikers evakuerings og pårørende senter kan aktiveres raskt. Campingplassen og barneskolen på andre siden av elva må flyttes mot Modum. Jeg foreslår at Lien busser som holder til i nærheten brukes til å transportere barn og befolkning til Skotselv eller Åmot. Sjukehjemmet må også evakueres. Kan vi flytte dem til bofellesskapet i Vestfossen og til institusjoner på Kongsberg?» I det samme smalt det kraftig utenfor. Flere i rommet kastet seg ned på gulvet. De reiste seg raskt igjen litt brydd da de oppdaget at det ikke kom noen rystelser eller trykkbølge. Hva skjedde?

Politibetjent Hassan reiste seg mens han holdt seg til øret for å høre beskjedene som kom i øretelefonen hans. «Det er skjedd en mindre eksplosjon inne på lokaltoget. En person har sannsynligvis omkommet, men ingen andre er skadet og godstoget står like helt!» ropte han ut til kriseledelsens medlemmer. Samtidig fikk han vite at det var etablert et KO for politiet på lensmannskontoret i Nedre Eiker. Det var i trygg avstand til propanbomben. Han gav beskjeden videre til rådmannen. 

Rådmannen reiste seg og ba om ro; «Jeg må få avklart hvor vi skal etablere nytt sted for kriseledelsen og evakueringssentre før vi sjøl evakuerer. Helse og omsorgsjefen tar seg av evakuering av sykehjemmet og sikrer at hjemmeboende som må få hjelp til evakuering får det. Teknisk sjef og planavdelinga skaffer oss et nytt sted å være mens kultursjef og HR avdelinga sørger for informasjon ut til befolkning og sikrer bemanning av telefonsentral som vi kan flytte med oss. Vi møtes igjen om en halv time på Vestfossen skole. «Finn ut hva som skjedde på toget, Hassan! Gi meg en status samme med de andre straks vi møtes igjen.»

Det ble 30 hektiske minutter hvor slett ikke alt ble avklart. Arnes telefon var den eneste mobilen som kom gjennom på mobilnettet. Alle de andre måtte bruke fasttelefon eller Skypetelefon da de kom ut til Vestfossen, men belastningen på nettet var stort både på innkommende og utgående samtaler.

Kommuneoverlegen ringte sine kolleger i nabokommunene og ba om hjelp til å ta imot evakuerte og hjelp til å transportere dem. 6 kommuneoverleger varslet kriseledelsen i egne kommuner. Sammen med de andre på kommunelegekontoret evakuerte de ut til Vestfossen skole. Der ba han de andre fra kontoret starte opp sine bærbare pcer og begynne å loggføre i beredskapssprogrammet på www.dsb-cim.no hva de gjorde. Han gav beskjed til hver av nabokommunenes kommuneoverleger at de kunne logge seg på Øvre Eiker kommunes cim å følge utviklingen der samtidig som de kunne legge inn hva de kunne hjelpe til med. Så slapp de å fortvile over vanskelig mobildekning og trøbbel med telefonene.

På Vestfossen ungdomsskole etablerte rådmannen kriseledelsen på lærerværelset. Ingen av lederne klarte å være på plass etter rådmannens 30 minutter men samlet seg så raskt de kunne få til. Sammen med It folkene fikk de kommunekartet opp på storskjerm. De kunne tegne inn evakueringsområdet og markere de viktige områdene på kartet. Liasonen fra politiet oppdaterte seg for å kunne gi en riktig situasjonsbeskrivelse. De andre i kriseledelsen jobbet intenst med å holde kontakt med sine medarbeidere som alle ble evakuert. Så og si alle tjenester var berørt av bombetrusselen og måtte evakuere ut av egne kontorer. Det skapte store problemer med å få oversikt og koordinere oppgavene de måtte utføre.

“Yess!” IT-sjefen ropte ut der han satt foran pcen ved det som ble IT-bordet på lærerværelset. “Hør etter alle sammen! Firmaet vi kjøper SMS tjenester fra til adressebasert varsling tilbyr seg å sørge for at vi kan sende ut områdebasert sms i perioden vi er i beredskap og evakuerer! Det betyr at alle som har en mobiltelefon og som befinner seg inne i evakueringsområdet, eller beveger seg inn mot det, vil kunne få en sms. Vi må bare bestemme en tekst.” Samtidig hadde medarbeiderne i informasjonsavdelingen avklart med rådmannen om en tekst de ønsket at Nrk skulle sende ut på lokalradioen. Teksten ble raskt tilpasset sms formatet og oversent firmaet som sørget for å sende ut sms til alle i evakueringsområdet.

Etterhvert som medlemmene i kriseledelsen samlet seg igjen satte rådmannen et nytt møte. Det gikk opp for alle som var i rommet hvor omfattende konsekvenser bombetrusselen hadde for kommunen. Det var nesten ingen virksomheter som ikke var berørt. Togene kom ikke forbi stasjonen i Hokksund. Trafikken var sterkt rammet fordi hovedveiene på begge sider av Drammenselva var innenfor evakueringsområdet enkelt steder. Evakueringen skapte kaotiske tilstander fordi folk ikke visste hvor de skulle gjøre av seg bare komme seg vekk fra evakureringsområdet. Trafikken på de mindre kommunale veiene i området skapte køer med redde innbyggere på vei vekk fra Hokksund sentrum. Mediestormen var et kapittel for seg. Kriseledelsen hadde slett ikke fått tid til å etablere mediekontakt med kapasitet til å møte alle henvendelsene. Det ble observert mange droner over Hokksund sentrum, noen av dem hadde kollidert med hverandre i sin iver etter å komme nærmest mulig lokaltoget hvor eksplosjonen hadde skjedd. Heldigvis var det ikke mennesker på bakken der delene falt ned. Politiets egne droner måtte manøvrere hårfint mellom mediedroner og nysgjerrige folks private droner før et flyforbud begynte å bli effektivt. Nyheten var allerede en internasjonal mediehendelse.

Arne satt ved den bærbare Mac´en sin og fulgte hvordan beredskapsloggen fylte seg opp med informasjon. Ved hjelp av nabokommunene var de allerede i gang med å få plassert pasienter med behov for sengeplasser. Han kunne følge hvordan loggførerne fra flere av tjenestene la inn informasjon i loggen. Det var bare så synd at ikke alle kunne bruke den. Det manglet masse informasjon og det var ikke mulig å få noen oversikt over situasjonen. Han tvang seg til ikke å lese hvert enkelt loggnotat eller følge med på tv skjermen som var satt opp for kriseledelsen. Tv-bildene viste et skremmende bilde av kaos, problemer og utfordringer. Noen er nødt til å tenke strategi og tenke litt lengre fram enn alle oppgavene som måtte løses her og nå. Rådmannen hadde samlet de nærmeste lederne rundt seg sammen med leder av kriseteamet og han som kommuneoverlege. En kort rådslagning om organisering av arbeidet i kriseledelsen. Det måtte bli korte statusmøter med fordeling av oppgaver kombinert med noen strategimøter hvor de forsøkte å tenke litt framover. Sammen med beredskapskoordinator ble de enig om tre mulige veier videre:

  1. Bomben kunne gå av. Den ville kunne føre til mange tapte liv hvis ikke evakueringen fungerte godt. Materielle skader på bygninger måtte blir stort

  2. Bomben gikk ikke av. Den kunne enten bli desarmert av bombegruppe eller rett og slett slått av av terroristene

  3. Bomben lot seg ikke desarmere og terroristene forsvant så det ble en lang periode hvor evakuerte ikke kunne komme tilbake til boligene sine og sentrum måtte forbli tomt.

 Arne tenkte at det var alternativ to som var mest aktuelt. Han var enig med etterforskningssjef Moset at det var stor sannsynlighet for at det var Gulka som var årsaken til denne ekstreme terrorhandlingen. Men hvorfor? Svaret kom fortere enn han kunne skjønne. Tv-skjermen viste et bilde av godstoget ved stasjonen i Hokksund. Overskriften var; “ Avsløring av pedofili-nettverk kobles til bombetrussel! Fylkesordfører avslørt som leder av nettverket”

/

Dilemma

Ida lette etter Theo. Hun var nødt til å snakke med han om hva som var skjedd. Riktig nok var hun en litt mer en vanlig robust ungdom, men det hun hadde fått se på mobiltelefonen sin nå på morgenen var noe av det verste hun hadde sett. Hvordan var filmene kommet til henne? Hun skjønte instinktivt at det var den ettersøkte personen som hadde sendt dette til henne, men hvorfor? Hun skjønte også at det var stor fare for at mobilen hennes var hacket og at hun ikke lenger bare kunne ringe og gjøre som hun ville uten at noen fulgte hennes bevegelser via mobilelefonens mikrofon og kamera. Hun hadde lagt fra seg telefonen for å lete etter Theo for å få hjelp.

Hun fant Theo akkurat mens han satte motorsykkelhjelmer på hodet for å kjøre til Drammen hvor han skulle prøve igjen å lete seg fram til terroristenes datamaskin. Han var like overbevist som etterforskningsleder Moset om at det var Gulka som stod bak bombetrusselen.

“Du må komme inn igjen, Theo! jeg har fått noe forferdelig på mobiltelefonen min. Jeg tror den kan være hacket også. Jeg er sikker på at det er denna Gulka som har gjort det.” Theo stoppet motorsykkelen og ble med inn i huset igjen. Begge foreldrene var på jobb. AI var selvfølgelig i Vestfossen hvor kriseledelsen var i full aktivitet. På skjermen til Idas mobil var det kommet frem en tekst: “Jeg er Gulka. Det er bare Arne Isdal som kan stoppe bombetrusselen. Han vil forstå hvorfor jeg gjør dette. Tre filmer og linker til mye mer bevis for et pedofilinettverk ligger på mobilen din. La han se det før han møter meg. Jeg kontakter han når han har sett filmene. Jeg overvåker mobilen din.”

Theo bannet. Det var ikke tvil om at mobilen til Ida var hacket. Han kunne ikke gjøre noe for å spore hackingen. Straks han begynte å jobbe på telefonen ville Gulka oppdage det. Ida var dessuten helt klar på at de måtte snakke med faren som nå satt med nøkkelen til å avslutte bombetrusselen og evakueringen som var en stor belastning for alle som var berørt. “Vi må snakke med pappa uten at noen andre får vite at vi vil at han skal møte Gulka!” Theo var usikker på om de nå egentlig ville at han skulle det, men var allikevel enig. “Hent ekstrahjelmen min oppe på rommet mitt så tar vi motorsykkelen til Vestfossen og finner pappa.”

AI stod med Idas mobil i handa å så på de tre korte filmene. Den første filmen viste tre voksne nakne menn hvor den ene voldtok ei lita jente. Hun var kanskje 10 år. Alle de tre mennene hadde svarte masker over hodet. To av dem holdt jenta. Film nummer to viste de samme tre mennene. Det virket som de rigget ned videoutstyret men at kamera gikk allikevel. En etter en tok de av seg maskene mens jenta lå stille på den store senga. De var lett å kjenne igjen Fransli på skjermen like før den ble svart. Den siste filmen viste fylkesordfører Torkil Fransli på toget. Han viste langfingeren til kamera før han i en rask bevegelse grep ned i lomma og tok opp en mobiltelfonlignende gjenstand. Det kom et hvitt blink før skjermen ble svart. Det var uten tvil drapet på Fransli som var filmet. Eksplosjonen hadde nok også knust togsettets kamera da den drepte fylkesordføreren. Theo viste Arne linkene Gulka hadde lagt igjen på Idas mobil. “Vi bør ikke gå inn på de før vi kan være sikre på at vi kan kopiere det vi ser i tilfelle noen ødelegger det som ligger der.” sa han til faren. “Hva vil du gjøre nå? Hun terroristen har jo tydelig vist hvorfor hun drepte Fransli. Dette er jo det femte drapet! Vi må kontakte Moset så vi kan lage ei felle for henne når du møter henne!”

Arne Isdal satt utenfor inngangen på skolen og kikket ned på kirken i Vestfossen som lå nedenfor skolen. Han hadde bedt Theo kjøre ida hjem igjen å ta kontakt med Moset å be han komme opp fra politihuset i Drammen til Vestfossen for et møte. Han hadde understreket for Theo at han ikke skulle si hva det gjaldt annet enn at det var en viktig utvikling i terrorsaken. Han reiste seg og ruslet ned til kirken. Det var en helt moderne kirke, enkel i sin arkitektur og utsmykning. Den utstrålte en trygg og harmonisk atmosfære. Arne var ikke kristen men akkurat nå trang han roen og stillheten kirkerommet kunne gi. Døra var åpen og han ruslet inn og satt seg stille ned for å tenke gjennom hva han stod overfor. Han var ikke i tvil om at han måtte møte Gulka, men var det for å sikre at hun ble pågrepet for de bestialske drapene eller var det for å gjøre som hun ønsket. Hva var det egentlig hun ønsket? Hva kunne han gjøre for henne som gjorde at hun desarmerte bomba under propantanken på toget? Det var så mange løse ender og usikkerheter. Ut fra hva han hadde sett til nå var han sikker på at Gulka fulgte en nøye forberedt plan hvor han sjøl bare var en liten brikke. Skulle han spille med eller skulle han gjøre alt han kunne for at hun ble pågrepet? Hvis alle disse drapene var begrunnet i grove overgrep mot en masse barn kunne det på en måte rettferdiggjøre handlingene. Allikevel var Arne helt trygg i seg selv på at han aldri ville godta at noen tok loven i egne hender for å være både dommer og bøddel, men fantes det en grense? Er det handlinger som er så grusomme at det kan forsvare at man bare sørger for å avslutte dem hvis man har muligheten? Det kunne se ut til at Torkil Fransli var en viktig del av et nettverk som begikk grove overgrep mot mange barn, noen som døde og andre som aldri ble seg selv igjen. AI satt med hodet i hendene og stirret ned i gulvet i kirken. Satt han med muligheten til å la dommer og bøddel over pedofilinettverket få slippe unna og leve godt resten av livet?

En hånd la seg på skulderen hans forsiktig. Arne skvatt til og snudde seg rundt. “Kan jeg få sitte ved siden av deg? Jeg merket at du kom stille inn og har sett, og hørt, deg gruble. Du mumler når du tenker og jeg skjønner du er i en vanskelig situasjon?” Det var presten som satt seg ned ved siden av han. De kjente hverandre litt fra før. Som kommuneoverlege hadde Arne samarbeidet med presten flere ganger i forbindelse med akutte dødsfall hvor de begge hadde jobbet med krisehåndtering av berørte. De visste hvor de hadde hverandre; Arne med en tro på at det finnes en kraft i oss, og over oss, som ikke var bundet til en spesiell religion. Presten med sin kristne overbevisning. Arne slappet av og fortalte hva han satt og grublet på. Det var godt å sette ord på det og uten at presten hadde sagt et ord reiste han seg og visste hva hans skulle gjøre. “ Takk for at du bare lyttet. Jeg har fått avklart det nå. Jeg tror jeg kommer tilbake på en kaffetår når dette er over. Takk.”

Etterforskningsleder Moset satt stille overfor Arne Isdal på et grupperom på Vestfossen ungdomsskole. De hadde bedt rektor finne et rom for bare de to. De hadde lagt fra seg alt elektronisk utstyr for ikke å kunne bli avlyttet. Arne hadde fortalt han alt han visste og vist han de tre filmene på Idas telefon før de gikk i møtet. Moset så på han og sa med tyngde; “Du må møte henne så vi får hevet bombetrusselen. Jeg skal sørge for at ingen følger deg eller setter feller for henne. Hvis vi mister henne tar jeg alt ansvar. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at dette pedofilinettverket blir knust.”

/

Den enes død...

Kommuneoverlegen bøyde seg fram og kikket seg rundt. Han satt på en av benkene inne på Buskerud Storsenter. “Skal du gjemme deg så gjør det der alle oppholder seg” huske han å ha lest i en krimbok en gang. Det var det Gulka hadde skjønt. Det var lett for henne å holde seg skjult og sjekke ut om det var noen mistenkelige observatører rundt lokkedua Arne lett kunne bli mistenkt for å være. Moset holdt hva han hadde lovet. Han hadde ikke sagt noe til noen og Gulka kunne ikke se noen mistenkelige personer i menneskemengde som strømmet gjennom gangene på kjøpesenteret. Hun nikket til Petter som hun så vidt kjente igjen inne ved utgangen på XXL sportsbutikken. Han var ikke til å kjenne igjen etter at hun hadde utført sine sminkekunster på han. Han var liten og litt krumbøyd gråhåret med jordfarget skjørt, gammeldagse knappesko, en mattrosa bluse under en beige jakke. Han spilte rollen sin godt som gammel dame!

Petter beveget seg stiv og litt ustøtt fram mot benken hvor AI satt. Lett gammelmodig berørte han underarmen til Arne: “ Bli sittende, Isdal, så tar vi en prat om pedofilinettverk og Fransli som var leder av nettverket. Der var han bedre kjent som Tarantula.” Arne så uforstående på den gamle damen. “Bli med inn på Kaféen så kan vi diskutere hvordan bombetrusselen i Hokksund kan avsluttes.” På senterets kafé var det nesten fullt og det satt folk ved alle bordene. Damen gikk foran Arne bort til et bord midt i lokalet hvor det satt en ung pen mann i moteriktig tøy. Slips, pene sko til lys bukse og dressjakke. Det så ikke ut som noen Arne kjente, men de satte seg ned. Nå så de ut som hvilken som helst tre generasjoners familie; far, sønn og sønnens bestemor. “Dette er Gulka. Jeg er Petter og det er vi som truer hele Hokksund med bombe under propanvognene på stasjonen i Hokksund. Vi har med oss fjernstyringen for bombene og utløser den med en gang hvis det skjer oss noe her.” Arne skjønte hvor riktig vurdert det var av Moset at han ikke hadde informert sine overordnede og satt i gang ei felle for å fange de to. Han var tørr i munnen, redd og frustrert over at de to hadde totalt kontroll. “Hva kan jeg gjør for å få en slutt på dette og hvorfor meg?” Gulka satte øynene i Arnes og holdt blikket fast mens hun fortalte kort; “Du kjenner meg fra da jeg var liten på besøk til et av jordens små helveter på Lillebo. Med det du har fått høre og se nå tror jeg du skjønner bakgrunnen for at 5 onde mennesker har måtte ta konsekvensene av årevis med grove overgrep mot uskyldige barn. Samtidig skjønner du dette lokalsamfunnet. Som kommuneoverlege betyr det mye hva du sier til folk. Vi trenger en som har vært på Lillebo, kjenner ansatte og barna. Vi trenger at du snakke vår sak.” Arne ristet på hodet. “Jeg kan aldri stå å forsvare sjøltekt og drap av mennesker. Jeg aksepterer ikke en gang at noen samfunn gjennomfører dødsstraff!” Petter lente seg fram: “Vi tar ansvar for hva vi har gjort. Det er ikke hevn for hva de har gjort mot oss som driver oss. Det er forståelsen for at de aldri vil få en passende straff for det de har gjort i Norge. Det er ikke en gang sikkert de hadde blitt dømt fordi det er så vanskelig å bevise det de gjorde og fortsatt holdt på med. Vi har stoppet dem ved å drepe dem samtidig med at vi har masse bilde og filmmateriale fra et pedofilinettverk langt nede i The dark net. Vi trenger deg til å snakke om nettverket og hvor viktig det er at det jobbes både for å avdekke medlemmer og bekjempe sånne nettverk.” Den gamle damens stemme var gått over fra tynn knirkestemme til en dyp maskulin stemme. Gulka så bort på han og Petter trakk seg litt tilbake. “ Det vi trenger er en stemme som kan snakke vår sak ut fra erfaringer. Vi har respekt for at du ikke er enig i det vi har gjennomført. Vi har ikke ressurser til å følge opp alt bevismaterialet som finnes på de linkene datteren din har fåt. Det kan være farlig å stå i mot slike undergrunnsorganisasjoner. De har mektige mennesker over alt. Vi vet at vi ikke bare søkes etter av politiet. Vi er mer redd for folk fra pedofilinettverket som er ute etter å stoppe oss permanent. Derfor trenger vi en som tør stå fram overfor publikum, men også overfor de som skal beskytte oss og avsløre overgriperne.” Kommuneoverlegen så seg rundt. Ved bordene satt det gamle og unge i en salig blanding akkurat som rundt bordet hans. Petter og Gulka hadde gjemt seg som kort i en kortstokk. Han var imponert over kreativiteten deres og skjønte at han i hjertet allerede hadde sagt ja til å være den personen Gulka og Petter bad om. Hjernen hans var ikke helt ferdig med å analysere situasjonen. Farlig? Hva med famililen? Hvordan skulle han kunne gjennomføre det de bad om i sin jobb eller fritid. Han så på Gulka: “ Hvordan skal dere klare dere ut av denne situasjonen dere har brakt dere opp i? Hvor skal dere kunne være trygge for overgriperne som leiter etter dere?” Petter smilte og sa i den gamle damens knirkestemme. “ Vi klarer oss fordi vi er flinke til å forsvinne, men allermest fordi vi har blitt ekstremt flinke til ikke å etterlate oss elektroniske spor. Nå vil Gulka og jeg forlate deg mens du blir sittende. Hvis du kjenner på lommene dine på jakka vil du kjenne to gjenstander som ligner på mobiltelefoner. Tenk på hva som skjedde med Fransli. Ikke flytt deg en meter for da vil minibombene gå av. Om en stund vil jeg ringe deg og fortelle hvordan disse bombene og togbombene kan skrues av. ” Petter rakte sin mobiltelefon til Gulka og hun reiste seg og rakte hånden mot Arne. “ Takk for at du hjelper til med saken. Dette er viktig for svært mange barn. Du kommer ikke til å se oss igjen. Gjør som vi sier så går dette helt bra.” Hun reiste seg og vinket mens hun beveget seg inn i strømmen med kunder på vei videre inn på kjøpesenteret. Petter berørte armen hans: “ Bare sitt stille og ikke prøv å ringe etter noen. Telefonen Gulka fikk er koblet opp mot din så hun vil se og høre alt du gjør. Vi nøler ikke med å utløse bombene,det vet du nå. Jeg ringer deg med instruksjoner for hva du skal gjøre for å desarmere bombene på deg og på toget. Det kan ta litt tid.” Den gamle damen reiste seg møysommelig og ruslet samme vei som Gulka. Arne satt lamslått tilbake. Han så seg rundt. Var det noen som kunne hjelpe han. Ville politiet kunne følge opp å finne de to morderne? Han skjønte i seg selv at det ikke var en sjanse for å finne to nåler i den høystakken de hadde forsvunnet inn i. Forkledningene og skuespillet som fulgte med dem var en Oscar verdig. De hadde sikkert allerede skiftet ham til andre ukjente personligheter. Det ringte i mobilen hans. “Hei Arne. Du kan trygt reise deg å ta kontakt med politiet nå. Det er ikke noen bombe i lommene dine. Derimot er det fjernstyringen av bombene på toget. Hvis du leverer de to detonatoren til bombegruppe finner de fort ut av hvordan de virker. Pass på deg selv, kommuneoverlege!” Arne Isdal ringte først lensmann Sanden og avtalte møte med bombespesialistemne. Deretter ringte han Emily for å forsikre henne om at han var like hel før han snakket lenge med etterforskningslederen som nå kunne vente seg en reprimande fra sine overordnede. Han var ikke i tvil om at politiet aldri ville finne fram til de to selvutnevnte bødlene. Moset hadde vunnet moralsk og avklart bombetrusselen, men tapt drapsetterforskningen.

En måned etter at livet hadde normalisert seg i den bomberammede kommunen stod kommuneoverlege Arne Isdal i Nrk Buskeruds lokaler på papirbredden i Drammen. Han stod bak bordet overfor journalisten og fortalte åpent om sin medvirkning i drapsetterforskningen og møtet med de to morderne. Mediene kalte drapene for “pedodrapene” og de ukjente gjerningsmennene hadde fått kallenavnet “ pedokillers” i sosiale medier og internasjonal presse. Lokalene til Nrk Østafjells, Buskerud ligger idyllisk til på hjørnet av ei blokk på papirbredden i Drammen. Studioet har vinduer ut mot Drammenselva og ligger mellom Statens hus og Drammen Politihus. Arne fortalte om samtalene med de to drapsmennene uten å røpe hverken kjønn eller alder på de to, men han fortalte om hvordan han hadde fått tilgang til det omfattende bevismaterialet politiet nå brukte til å nøste opp i en av de største og verste pedofilinettverk både norsk og internasjonalt politi hadde etterforsket. Mange var arrestert i flere land. Samtidig var mange i etterforskningen blitt personlig truet. Arne hadde sjøl mottatt mange trusler både via internett og i vanlig post. Han visste at Petters advarsel om farene ved å fortelle om dette nettverket var virkelige men hadde bestemt seg for at det var hans plikt å publisere det han visste. Hele familien stod bak han.

Der midt mellom Statens hus hvor fylkesmannens ansatte arbeidet og Politihuset i Drammen var det den enkleste ting av verden for mannen i den gule uniformen til Drammen kommune å sette fra seg sekken han bar inntil veggen og vinduene til Nrk Buskerud. Sakte gikk han over plenen bort til gangveien nederst ved elva og ruslet ned mot jernbanestasjonen bare få meter lengre ned. Han gikk opp trappa til brua over elva og stoppet midt på den mens han tok opp en mobiltelefon fra lomma. Med blikket rettet mot bygningen hvor han enda kunne se vinduene til radiostudioet ringte han med telefonen.

Arne Isdal var midt i en setning om overgrepsvideoene da han merket et hvitt blink og et voldsomt trykk. Så ble det svart.

/