Kommer eller går tid, og kan en tidslinje være et punkt ?

Det er noe rart med tida. Noen sier den går så fort, andre at den kommer og kommer. Arne satt med kaffekoppen i handa og lot tankene gå sine egne veier.

Det var helg og han brukte den tidlige høstmorgenen til en koselig skautur i de traktene han var så glad i. Halvveis pleide han å finne fram til noen av de plassene han kjente godt fra før, fyre opp bålet, sette over kaffeLars og nyte bålrøyken og kaffen med noe søtt til.

Tankene dreide seg selvfølgelig om de forferdelige drapene. Hadde de en seriemorder i lokalmiljøet? Var dette terrorvirksomhet? Kunne det være sannsynlig at det var tre uavhengige hendelser? Tre? Kanskje det var fire drap siden politiet enda ikke hadde funnet spor etter Tonje Soldalen som var nabo til det første offeret.

Arne hostet og tårene rant på grunn av røyken fra bålet. Han kom til å stinke brent bål hele dagen! Beste parfymen synes han, men Emily var slett ikke enig med han. Hun krevde at jakka hans ikke hang inntil hennes utapåtøy i skapet.

Kaffesmaken sammen med røyklukta var himmelsk. Riktignok ble han sur i magen, men klar i hodet. Tankene boblet fram og tilbake. Han supte svartkaffen mens øynene fulgte en orrhane som letta fra tretoppen den hadde sittet i. Seriemorder? AI laget en tidslinje i tankene. Fulgte den inne i hodet, men måtte innse at intelligensen hans ikke klarte å få det til å henge sammen. Han hadde ikke nok informasjon. Var meldingen og innleggelsen av eneboeren kommet samtidig eller før han oppdaget liket i hønsehuset? Det var bare et par kilometer fra hytta til Johannessen til gården til Tonje Soldalen. Hønsehusliket var kaldt så det var sannsynlig at mishandlinga av eneboeren var skjedd omtrent samtidig med det drapet og med drapet av pasienten oppi grenda. Det ble jo ikke noen tidslinje! Det var mer et punkt? Det betydde i så fall at samme person ikke kunne ha gjennomført alle drapene.

Plutselig oppdaget Arne at bålet var slukket og svart. Tida var gått! Eller kommet for fort? Tankene om drapene forsvant bort i en deilig nytelse av sola i ansiktet, lukta av bålet og kaffesmaken. Han ble bare sittende å lytte til bølgeskvulp fra vannet ved siden av og vinden som suste i tretoppene. De mentale batteriet var nesten fulladet. Kroppen gjorde seg klar til hjemturen og Arne jobbet med å forene tankene med musklene i kroppen for å rusle hjemover. Sola, lukten, synet av fargene i tjernet, trærne og lyngen fortrengte tankene om drapene og skjøv dem bak i minnet. Opplevelsen av å rusle på kjente trakter gjennom skauen utenfor stier og vekk fra folk visket bort både bekymringer og jobbtanker.

Det er sant. Tid er et merkelig begrep. Plutselig stod han igjen ved bilen for å kjøre hjem. Klokka viste at det var gått 3 timer siden han parkerte. Følelsen var som om han nettopp hadde satt fra seg bilen.

4 mil lengre øst bannet en elgjeger over at hans trofaste elghund slett ikke gjorde som elghunder skulle i los etter en svær elg. Et 10 takkes beist og kanskje årets største! Så vidt jegeren kunne se forsvant elgoksen inn i skauen på andre siden av ei kløft mens bikkja blei igjen?

/