James Blacks forbannelse

Gunvor fra psykososialt kriseteam var svett på ryggen med panikken rett bak panna. Dette gikk over hennes kapasitet for hva hun kunne håndtere. Rutinert hadde hun ringt til en av de andre i teamet for å få hjelp. Hun hadde fortalt hva innsatsleder i politiet hadde informert henne om. De hadde raskt blitt enige seg i mellom at de måtte fordele oppgaver. Gunvor avklarte at hun ville reise opp til søsteren til avdøde som bodde på en av nabogårdene. Kollega Mette skulle komme etter så de kunne møtes i nærheten av gården de skulle til for å avtale hvordan de skulle møte de berørte.

Gunvor hadde slett ikke ventet så mange mennesker fra nabolag, presse, politi og helsevesen samlet i området! Hvordan skulle hun komme seg fram til de pårørende å få oversikt over det som skjedde rundt henne?

“Arne, jeg trenger hjelp!” Hun snakket helt rolig med dirrende stemme. Forklarte kortfattet om hva hun hadde fått vite av politiet og hva hun nå stod oppe i. “ Politiet har ikke folk nok til å avgrense området rundt huset til avdøde, det er kanskje hundre mennesker her som går uhindret rundt. Jeg kommer ikke fram til søsteren fordi det står biler overalt på den smale bygdeveien opp mot gården. Fotografer fra Nrk, og Tv2 går rundt som de vil. Jeg kan se en politibil nede i bakken som ikke kommer fordi en stor varebil som det står TvNorge på siden av. Det er helt kaos her, Arne!” Stemmen brast og samtalen ble brutt da hun parkerte bilen inn i en avkjørsel.

Tilbakemeldingen fra operasjonssentralen hadde vært at det var flere som trang hjelp fra kriseteamet. Datteren til avdøde hadde tre barn fra 6 til 14 år som alle hadde vært på gården da politiet hadde måtte bryte seg inn til bestemoren. Avdødes bror og søster hadde også store familier som var dypt sjokkerte over hendelsen. Akkurat nå stod Gunvor ved siden av bilen og kikket opp på gården hvor det blinket i blålys. Det var samme oppkjørsel til nabogården hvor datteren og barnebarna bodde. Lenger inn på den samme veien bodde søsknene med sine familier. Blokkert. Det var rett og slett ikke mulig å kjøre inn over bygdeveien på grunn av kaoset med presse og skuelystne.

Arne Isdal ringte opp igjen. “ Vi må organisere dette ganske annerledes enn vi vanligvis gjør ved aksjoner dere er ute på, Gunvor. Jeg har snakket med Mette som har fått tak i sju av de andre i teamet og jeg har fått tak i Bente, leder av Kriseteamet. Vi mener vi må organisere oss i grupper med en leder ute hos dere og en her i rådmannens kriseledelse.” Gunvor kikket opp på gården og forklarte at hun måtte gå på beina siste stykket aleine. “Ikke tale om!” fikk hun kort beskjed om over mobiltelefonen. “Politi og ambulanse får håndtere det akutte. Kriseteamet er ikke noen blålysetat. Vi organiserer oss, får oversikt, og skal alltid være minst to ute. Vent til politiet har ryddet veien og at Mette kommer ut til deg sammen med de andre. Vi deler inn i to og to.” Hun ble stående fascinert å se på to politibetjenter som møysommelig arbeidet seg oppover veien ved å få biler til å snu nedover igjen. Sakte ble veien ryddet. Det tok tid ved bilene til mediefolkene. På avstand kunne Gunvor tydelig se på kroppsspråket til betjentene at de var sinte når de argumenterte med pågående journalister som slett ikke ville snu bilene sine å bevege seg lenger vekk fra dagens store medienyhet.

På rådhuset reiste rådmann Steffen Svendsen seg og avsluttet møtet. “Dere har hver deres oppgaver slik vi fordelte dem. Vi møtes her igjen om en time for en kort briefing.” Han kastet et blikk bort på Arne Isdal og bad han og ordfører bli med opp på Arnes kontor i tredje etasje. Han unngikk sitt eget kontor fordi både ordførers og rådmannens kontor var i første etasje hvor pressefotografer stod utenfor med sine store fotolinser klare til å avbilde hva som skjedde inne på kontorene. “Vi tar en kaffe og avklarer hva vi skal si til pressen. Vanligvis er det jo du som er pressekontakten, Grethe, men her trenger vi kanskje være flere?” Ordføreren nikket tankefullt mens hun slurpet til kaffen med en grimase i ansiktet. “Hvem har laget denne kaffen? Dette er jo reine gifta!” Arne smilte og svarte at den var laget av kommunalsjefen sjøl og fungerte utmerket til å holde folk våkne. Dessuten drakk han sjøl te og brydde seg ikke om kaffegifta. Begge informasjonsmedarbeiderne kom inn på kontoret. De gikk raskt i gang med å avtale hvordan pressen burde møtes. Det måtte bli en pressekonferanse hvor de møtte alle tre. “Jeg også? Jeg har det litt travelt med å følge opp kriseteamet der oppe i dalen.” skjøt Arne inn mens han åpnet mobilen for en ny samtale. Berit var kommet opp til Gunvor nedenfor nabogården til åstedet. Hun ringte for å rapportere. “Ok, men du må allikevel få tid til pressekonferansen, Arne. Vi forteller bare om hva vi gjør og hvilke tjenester vi er i gang med, men du har detaljene. Politiet får informere om drapene. Ikke et ord om at vi nå har 4 drap! Jegeren som fant Tonje Soldalen er på forsida av VG og intervjuet flere ganger på tv og radio. Vi kommenterer ikke dette heller. Vi jobber med pårørende og berørte. Vi informerer på nettsider og sosiale medier og videreformidler det politiet ber oss om. Hvor blei det av politibetjent Sørensen?” Rådmannen reiste seg for å sjekke da det kom tørt fra ordfører: “Han måtte brukes til å hjelpe med å rydde og stenge veiene ved åstedet så han får vi nok ikke se på en stund!”

Pressekonferansen ble et sjokk for Arne Isdal. Han satt på venstre side av ordføreren som hadde rådmannen på den andre siden. De svarte så godt de kunne på spørsmålene som kom om de tjenestene kommunen var ansvarlig for. Arne merket at ordføreren var tilfreds med at han utfylte hennes informasjon om kriseteamets arbeid og de forberedte seg på å avslutte pressekonferansen da en fra lokalavisa rakte opp handa og spurte: “ Kan dere kommentere at politiet ser en sammenheng mellom de drepte personene og kommuneoverlege Isdals arbeid overfor dødsofrene?” Arne merket at blodet forsvant fra ansiktet og så rådmannen også blekne. Ordføreren grep ordet. “Dette er helt nytt for oss. Politiet har ikke gitt oss noen slik informasjon. Dette vil vi selvfølgelig undersøke nærmere, men vi kan ikke kommentere det her og nå, som du sikkert skjønner?” Hun var stødig i stemmen da hun svarte og samtidig avsluttet pressekonferansen. De ble stående sammen mens formannskapssalen tømtes for folk. “Hva veit du om dette, Arne?” Rådmannens panne var rynket og stemmen bekymret. “ Detta har jeg ikke tenkt på. Jeg var jo på besøk til hønsegården da jeg oppdaget første drapet. Eneboeren har jeg vært i kontakt med tidligere i forbindelse med en tvangsinnleggelse til psykiatrisk behandling. De to andre kan jeg ikke huske i farten. Det kan jo ha vært i forbindelse med ei legevakt eller et møte om en sak, men dette må jeg jo sjekke opp!” De ble enige om å ta kontakt med lensmann Sanden for å høre om de kunne få informasjon om hva etterforskningen hadde avdekket så langt.

Kriseledelsen møttes igjen som avtalt en time tidligere, men det ble ikke noe kort møte. Steffen Svendsen informerte om pressekonferansen som egentlig var gått bra takket være god forberedelse sammen med informasjonsmedarbeiderne. Det alle ventet på var allikevel kommuneoverlegens kommentarer på spørsmålet fra journalisten fra lokalavisa. “Arne, du får fortelle det vi veit og hva politiet har gravd fram i etterforskninga.” Arne rensket stemmen. “Jeg har snakket med lensmann Sanden og sjekket journalsystemer vi bruker i kommunelegeteamet. Jeg har også sjekket ut legevaktas journal og funnet at det er riktig at jeg har vært i kontakt med alle de døde. Den døde i hønsegården var Benny Skarsnes. Han var mange ganger på legevakta. Jeg så han og Tonje Soldalen der. Eneboeren, Lars Johannessen, har jeg fått lagt inn på psykiatrisk avdelingen en gang og Petra Nyplass har jeg hatt kontakt med fordi hun mente brønnen hennes ble forurenset av en nabo som spredte gjødsel i nærheten av brønnen.” Foreløpig var det bare denne forbindelsen politiet hadde funnet mellom de myrdede. Kommune-overlegen var ikke mistenkt og kriminalpolitiet lette etter flere forbindelser som kunne gi en sammenheng mellom de 4 drapene. Det var for usannsynlig at dette var fire helt uavhengige hendelser. Lensmannen hadde bekreftet drapsmetoden overfor rådmannen. Alle fire var drept med kniv. Svært målrettet og voldsomme, dødelige, stikk og kutt med en stor kniv. “Hva med den mistenkte som eneboeren hadde stønnet navnet på? James Black var det ikke?” Rådmann Svendsen hadde utvidet kriseledelsen til å gjelde hele ledergruppa si. Økonomisjef Trendvik, som spurte, hadde lest seg opp på loggen i Dsb-cim. Kultursjefen rykket til og lente seg fram over bordet; “James Black er ikke en mistenkt. Han døde i 1872! Det var han som smidde den første kjente Bowiekniven! James Blacks forbannelse var at han laget en av verdens mest effektive drapskniver!”

/