Kunsten å slipe en kniv

Bestefar satte seg godt til rette på benken med slipesteinen foran seg. “Nå får du sveive mens jeg sliper, Arne. Du må holde jevn hastighet så passer jeg på at det er vann nok i trauet under steinen.” Stolt som en hane hadde han fått lov til å bli med bestefaren for å slipe knivene på den gamle slipesteinen som stod ved uthuset. Et trestativ på fire bein med en stor lysebrun rund stein på høykant i midten som det var satt fast ei sveiv i midten. Han og fetteren hadde leika rundt dette apparatet mange ganger og de hadde prøvd sveiva så slipesteinen gikk rundt, men de hadde ikke skjønt hva den var til. “Rolige bevegelser, Arne, ikke så fort.” Bestefaren satt med en tollekniv foran seg. Han holdt i skaftet og tuppen på knivbladet mens han presset eggen forsiktig mot slipesteinen som gikk rundt. Vannet fra trauet, som steinen så vidt gikk ned i, fulgte med rundt og gjorde at kniveggen mot steinen var våt hele tida. Bestefar spytta brun skråtobakk mens han snudde kniven så eggen ble slipt på begge sider. “Det er passe hastighet. Se her mens du sveiver. Det er viktig at du legger knivseggen helt på skrå og ikke presser hardt. Holder du´n for rett på slipeflata blir kniven skjemt og du klarer ikke bruke den til å skjære noe med. Du skal få prøve bare du ser hvordan jeg gjør.” Han viste Arne grundig hvordan eggen skulle slipes skarp som et barberblad hele veien fra skjefte til tuppen. De byttet plass mens bestefar reiste seg og fant fram boksen med skråtobakken, tok ei klype skrå i munnen og begynte å tygge. De hadde tatt med speiderkniven til 10 år gamle Arne også. Den var helt skjemt og han klarte ikke å spikke gode barkbåter med den lenger for den glapp hele tida. Det var viktig at han spikket barkbåten spiss i baugen og med glatt kropp når han skulle seile om kapp med fetterens barkbåt i bekken.

Speiderkniven ble farlig skarp og blank etterhvert som Arne lærte hvordan han skulle holde den mot slipesteinen mens bestefaren sveivet. Han kunne nesten ikke vente på å prøve den på en kvist, men bestefar hadde flere kniver å slipe. Arne hadde en jobb å gjøre med sveivinga. De byttet plass igjen. Det tok tid å slipe knivene og brødkniven til mor var litt vanskelig for det var så dårlig stål i den og tynt knivblad! Den var blitt smal fordi den var slipt mange ganger så far måtte nok kjøpe en ny snart. Bestefar bøyde seg ned og tok ned i veska. “ Nå kan du sveive jevnt og fint, Arne, så nå skal vi slipe finkniven.” Han tok opp en flott kniv i ei stor lærslire. Den hadde en liten dusk på enden av slira og et stort ruglete håndtak av bein som ble skilt fra kniveggen av et fingervern. Knivbladet var stort og kraftig buet opp mot spissen. De slipte bladet sylskarpt til bestefar var fornøyd. “Hva bruker du denna til`a, bestefar?” Arne var nysgjerrig på den annerledes kniven. “Jeg kjøpte den da jeg var i Texas i Amerika og var på besøk i Alamo. Du veit der David Crockett døde i kampen mellom mexikanske og amerikanse soldater for frigjøringa av Texas. Før det slaget hadde Jim Bowie være med i et slagsmål hvor han brukte en kniv som en flink smed som hette James Black hadde smidd til han etter mål fra Bowie. Jeg måtte jo ha en suvenirer fra det besøket. Dessuten er den en god slaktekniv å ha med på reinsjakta. Denna blir din den når jeg kutter ut jakta. Hvis du blir jeger!” Arne var ikke i tvil om at han skulle på jakt når han blei stor. Han hadde allerede fått holde i hagla å være med på lærduebanen hvor faren hadde øvd seg før rypejakta på vidda.

Den kvelden fikk ikke Arne sove. Fantasien hans lagde spennende bilder i hodet hvor Jim Bowie parerte knivhugg fra sin motstander der han slåss med den store Bowiekniven i handa. Det var ikke mulig å sove når blodet rant og Bowie ble alvorlig skadet før han nesten drepte sin motstander! På kjøkkenet satt faren og oljet hagla si. Lukta av oljen blandet seg med vedlukta fra ovnen i hjørnet og morens brødbakst som nettopp var tatt ut av komfyren. Så koselig! “ Får du ikke sove, gutten min?” Faren la børseløpet til side og lagde plass til Arne på benken ved kjøkkenbordet. “Jeg hørte du var sammen med bestefar og slipte kniver på den gamle slipesteinen hans i dag? Det er bra, så lærer du hvordan du må holde knivene skarpe og i stand.” Han plukket opp en tvistdott, helte over litt våpenolje og festet den på en lang fettete tråd med et lodd i den ene enden. “Hjelp meg å dra gjennom løpet på hagla så tar vi rifla etterpå.” Arne tok i mot loddet som faren skled ned gjennom børseløpet og dro den oljete tvistdotten gjennom løpet. Faren holdt i den andre enden av tråden og dro den tilbake så de fikk pusset løpet på våpenet. “Bestefar har en ornt´li Bowiekniv til jakt kniv. Åssen jaktkniv har du?” Spurte gutten. “Jeg samler jo på kniver, jeg, men jeg har alltid en stor slakte kniv i sekken.” “ Er det en Bowiekniv også, pappa?” 10 åringen var lys våken og spent. Han gumlet på en ovnsfersk brødblings fra morens rause brødbakst. Faren bøyde seg ned og hentet opp en stor kniv fra jaktsekken som lå ved siden av delene til hagla de pusset på. “Det er noen som lager enda bedre kniver her i Norge, Arne. Dette er en original samekniv. Den er like skarp, men bladet er kanskje enda større og kraftigere en bestefars Bowiekniv. Bestefar slipte denne for meg her om dagen så nå er både hans og min jaktkniv i toppform!”

45 år seinere var både bestefaren og faren til Arne Isdal døde og begravet for lenge siden, men begge knivene var godt tatt vare på i knivsamlingen han oppbevarte i våpenskapet hjemme i kjelleren.

/