Avhør

“Den eneste forbindelsen vi har funnet mellom de fire døde personene er deg, Isdal. Vi arbeider på spreng med å etterforske alle fire drapene og vi avhører alle personer som kan kjenne noe til det som har hendt. Vi er også nødt til å vurdere om det kan være samme person som har drept alle fire eller om det er tilfeldigheter. Du er ikke siktet i noen av sakene, men vi er nødt til å ha et formelt avhør også av deg.” Sjefsetterforsker Gudbrand Moset hadde mørke poser under øynene som fortalte sin tydelige historie om lange arbeidsdager og lite hvile. Han hadde varme brune øyne som fikk Arne Isdal til å slappe av å føle seg litt bedre i den ubehagelige situasjonen det var å bli plassert på andre side av bordet for Moset i avhørsrommet på politistasjonen. Blikket til etterforskningslederen hvilte på Arne Isdals ansikt og fulgte oppmerksomt med på hans ansiktsuttrykk.

“Vi må gå gjennom din kjennskap til hver av de avdøde personene, Isdal. Kan du ikke starte med Benny Skarsnes som du fant død i hønsehuset?” Arne Isdal hadde allerede forberedt seg på disse spørsmålene. Han hadde tenkt og grublet, diskutert det med Emily og avdekket foruroligende minner fra gamle dager. “ Benny Skarsnes traff jeg første gang da jeg jobbet i Rehabiliteringsteamet for psykisk utviklingshemmede tilbake på åttitallet. Han jobbet som vaktmester på en institusjon for barn med utviklingshemming som het Lillebo. Det bodde 12 barn der og vi i Rehabiliteringsteamet hadde tilsyn med institusjonen. Jeg jobbet der også som tilsynslege i en kort periode.” Arne strakte seg etter vannglasset på bordet. Han var tørr i munnen. “Jeg tror alle de døde hadde en forbindelse til Lillebo. “ fortsatte han mens han holdt blikket til Moset som rynket pannen. “Fortsett.” sa denne med rolig stemme. “Dette visste vi ikke. Det kan bli viktig når vi nå graver oss ned i forhistoriene til de avdøde. Da regner jeg med at du kan forklare de andres funksjoner på institusjonen også?”

“Tonje Soldalen var den vanskeligste å huske for meg, men jeg er ganske sikker på at hun var renholdsarbeider på paviljongene hvor barna bodde. Det er mulig hun også var miljøarbeider, men det kan jeg ikke huske sikkert. Jeg minnes at vi var kritiske til bemanningen på Lillebo ved tilsyn. Da jeg var tilsynslege der skrev jeg et par ganger et notat til leder om av barna rett og slett ikke fikk den oppfølging de skulle ha fordi jeg mente bemanningen var for lav. Notatene leverte jeg til Petra Nyplass som var leder der i den perioden. Jeg hadde desverre ikke noe godt inntrykk av henne og sluttet som tilsynslege fordi jeg ikke likte den måten hun ledet institusjonen på. Jeg var aldri i konflikt med henne, men jeg likte ikke måten hun oppførte seg på overfor barna og ansatte. Jeg bare sluttet da det ble naturlig fordi familien flyttet litt lengre vekk fra Lillebo.” Gudbrand Moset hadde lent seg forover i stolen. Trettheten som lå over ansiktet hans i begynnelsen av samtalen var som blåst vekk. “Lars Johannessen da? Var han også på Lillebo?” “Ja. Det var han. Han var ett av de 12 barna. Han hadde det veldig vanskelig allerede da. En spesiell personlighet med det vi tolket som plagsomme hallusinasjoner og utagerende atferd. Han var ett av barna jeg klaget på i mine notat til ledelsen. Jeg opplevde flere ganger at jeg måtte bli låst inn på rommet hans hvor det var helt mørkt og han bare satt i et hjørne uten en lyd, med redde øyne og skjelvende kropp. Jeg husker at jeg undersøkte han uten at jeg fant spesielle tegn som pekte i retning av noe jeg kunne gå videre med. Jeg var helt fersk lege. I dag ville jeg nok lagt han inn for videre undersøkelse med mistanke om overgrep pga uroen jeg fikk da jeg undersøkte han, men han ville ikke si noe sjøl. Han kom seg jo og jeg var nok for uerfaren til å følge min bekymring. Jeg traff han igjen for 14 år siden da en nabo ringte med en bekymringsmelding fordi han oppførte seg så rart. Det førte til at jeg fikk han lagt inn på psykiatrisk avdeling.” Arne prøvde å tenke kronologisk og logisk. Det var slett ikke lett å vite hvor mye han skulle ta med og hva som ikke var viktig. “Da jeg var hjemme hos han som legevaktslege for å vurdere han for innleggelse ble vi sittende å vente på ambulansen. Vi var jo aleine på vakt den gangen. Jeg oppfattet han ikke som truende eller voldelig. Han viste meg knivsamlingen sin og jeg fortalte om min lille samling. Han hadde blant annet 5 Bowiekniver utstilt i en monter i stua. Vi var litt uenig om hvem som skulle ha æren for den legendariske kniven. Om det var Jim Bowie som designet den eller James Black som smidde og laget den.” Etterforskningslederen stoppen han. “Det var fremdeles 5 Bowiekniver i monteren hjemme hos han da vi gikk over hytta hans for noen dager siden. Monteren var låst og det var bare Johannessens fingeravtrykk på skapdøra. Så Lars Johannessen viste om at du også hadde en Bowiekniv hjemme?” Nakkehårene til Arne reiste seg og han fikk en påtrengende lyst til å skynde seg hjem for å sjekke våpenskapet sitt, men avhøret var ikke ferdig enda. “Skjedde det noe spesielt på Lillebo da du var tilsynslege der utover det du har fortalt om Johannessen?”

Fortidens hendelser kan se helt annerledes ut når man ser tilbake på dem ut fra en ny situasjon. Arne merket en sur følelse i magen og kuldegysninger nedover ryggen. Det var noe han burde huske som kunne være viktig. “Jeg er usikker. Det er noe jeg ikke klarer sette fingeren på. Jeg har ganske god oversikt over barna og de ansatte fra den tida jeg jobbet der, men har følelsen av at det er noe jeg ikke helt har plassert?” Etterforskningslederen smilte og brøt av avhøret. “Vi går en tur ut så får jeg tent opp i pipa og du kan få litt frisk luft?” “Pipe? AI kikket overrasket bort på Moset. Det er da år og dag siden jeg har kjent lukta av pipetobakk.” Han unngikk å komme med den selvfølgelige legekommentaren om røyking. Sammen fant de fram yttertøyet og gikk ut.

Gudbrand Moset pattet begjærlig på ei elegant krum pipe som så godt brukt ut. “Jeg må innrømme at det er litt for imaget mitt. Jeg er liksom blitt kjent for denna pipa, men det er ikke til å komme utenom at det lukter godt også. Smaken har jeg vent meg til å like også.” Arne Isdal flirte. “Du mangler bare Sherlock Holmes hatten for å få det rette inntrykket. Jeg må innrømme at det gir noen gode minner fra barndommen da faren min røykte pipe. Spesielt lukta fra boksen med pipetobakk bringer minnene om hyggelige stunder på jakt, eller i skauen, sammen med jaktkammerater.” Det ble stille. Moset stirret fascinert på Arne som hadde fått et forbauset uttrykk i ansiktet med øyne som stirret langt bakover i tida. “ Det var noe. Jeg er ganske sikker på at det er noe mer med Lillebo. Det var da en person til? Noe med jakt? Jakttrofé? Faen, Moset! Vi må inn igjen for å avslutte det avhøret.” Ansiktet til kommuneoverlegen var blitt blekt og konsentrert. Han hadde fortrengt noe. Noe vondt og vanskelig, ikke stort men som kanskje allikevel kunne ha betydning?

“ Jeg må fortelle noe jeg ikke har fortalt noen før.” Arne Isdal var ikke sikker på om det kunne ha noen forbindelse med drapene Moset leder etterforskningen for, men nå når han var kommet på det var han nødt til å fortelle det til noen. Det hadde gått i glemmeboka for mange år siden. Nå måtte det ikke glemmes igjen, men legges fram for en som kunne vurdere det. Gudbrand Moset rensket pipehodet med et lite spesialverktøy han hentet opp fra lærposen hvor pipa hadde ligget. “ Dette er tilbake til 80-tallet på Lillebo med en mulig forbindelse til tvangsinnleggelsen av Johannessen. Det bodde en person til på Lillebo. I leiligheten til lederen av institusjonen så jeg noen ganger silhuetten av en person bak stuegardinene. Det var nesten alltid trukket for i vinduene på den lille leiligheten som var plassert i ene enden av pavilliongen hvor halvparten av barna bodde. Blant annet bodde Lars Johannessen på et rom like bortenfor Petra Nyplass leilighet. Ryktet gikk på at Nyplass hadde en utviklingshemmet lillebror. En halvbror. Han skulle være like gammel som Johannessen og var visstnok på besøk flere uker ad gangen. Jeg så han aldri, men hørte at han var en liten, tynn, men senesterk gutt som holdt seg for seg sjøl. Det ble snakket om at moren deres var same og ikke kunne ha sønnen hjemme i perioder. Faren skulle visst være noe så eksotisk som cherokee indianer fra Texas. Da vi snakket om jakt og jakttrofé kom jeg på å huske en episode hvor den gutten sannsynligvis var involvert.” Arne drakk resten av vannet i vannglasset, konsentrerte seg og fortalte nølende videre. “ Lars Johannessen ble tatt på fersken da han spikret opp en død kanin på døra til vaktmester Skarsnes. Halsen var skåret over i ett langt kutt og det var stukket en tjukk pinne opp i rompa på den. Jeg fikk høre om historien da jeg ble tilkalt til Lillebo for å se til gutten. Han var helt fra seg da jeg så han. Vi måtte holde han nede for å sette en beroligende sprøyte på han. Etterpå så jeg at han hadde flere blåmerker på kroppen. Den gangen trodde jeg det var vi som hadde påført han det da vi måtte holde han for å sette sprøyta. Gutten hadde ropt og skreket beskyldninger mot vaktmesteren og vaskehjelpen som de tolket som hallusinasjoner. Han skrek også om igjen og om igjen: Det var Gulka, det var Gulka! Nyplass gikk inn til sin leilighet da vi behandlet Johannessen gutten. Dagen etter var hun innom meg på legekontoret for å få skiftet på to kutt hun sa hun hadde fått mens hun parterte et griseslakt for kokken. Det er først nå jeg synes det er litt rart at jeg jo aldri så silhuetten bak gardinene hos Nyplass etter denne hendelsen. Jeg har lest litt om indianerkrigene i Amerika på begynnelsen av 1800-tallet og om indianerhøvdingen Gulkalaski som reddet Andrew Jackson i en av kampene. Da vi snakket om jakttrofé ute for litt siden koblet jeg informasjonen om Petra Nyplass halvbror med Johannessens rop på Gulka med indianerhistoriene. Er det mulig at halvbroren som var halvt same og halvt indianer kunne være innblandet? Det var akkurat det samme ordet Johannessen gjentok og gjentok den gangen jeg la han inn på psykiatrisk avdeling for 14 år siden.!”

Etterforskningslederen hadde tømt pipehodet for aske og holdt på å fylle pipa med ny velluktende tobakk. Han konkluderte kort. “ Du har beskrevet en mulig sammenheng mellom de drepte. Vi er jo nødt til å etterforske den retningen for å se om vi finner noe mer om denne Gulkafiguren.”

/