På vei mot døden

Arne Isdal stod sammen med Emily i kjelleren og så på innholdet i våpenskapet. Alle skytevåpnene var i skapet men det var to kniver som manglet. Bestefarens bowiekniv og farens samekniv var borte. “Og du er helt sikker på at du ikke har tatt dem ut sjøl, AI? Du er jo litt distre innimellom?” Emily så bekymret på mannen sin. Tanken på at noen hadde vært inne i huset deres og nede i kjelleren var verre å tenke på enn at knivene kunne være drapsvåpen. “Jeg har ikke vært inne i skapet siden småviltjakta i fjor.” Arnes stemme endret seg fra sinne til forundring da han plukket opp en fuglefjær fra hylla hvor knivene hadde ligget. “Se her! Hønsefjær. Denne har jeg ikke lagt her. Den må være lagt igjen der av tjuven!”

Flere timer seinere satt Emily, Ida, Theo og Arne i stua sammen med etterforskningsleder Moset. Hele huset ble gått gjennom av teknikere fra politiet. Våpenskapet i kjelleren, dører, klinker og overflater var grundig sjekket for fingeravtrykk og merker etter innbrudd. “Det er ikke tvil om at våpenskapet er åpnet med nøkkel, Arne. Det er ikke tegn til at låsen er blitt dirket opp og det skapet lar seg ikke bryte opp uten at det ville bli merker. Innbruddstyven må ha brukt hansker for vi finner ikke noen andre fingeravtrykk enn fra dere her i familien. Det eneste vi fant var det du fortalte om at nøkkelen til skapet muligens ikke lå sånn i kommodeskuffen som du hadde forventet siden du ikke hadde brukt den på ett år?” Det var mer et spørsmål enn en konstatering. Både Emily og Arne grøsset. Det betydde i så fall at personen som hadde vært inne visste hvor nøkkelen var! Theo og Ida var skråsikre på at det ikke hadde vært andre i huset enn venner de kjente godt. Eller var de det? Ida så på broren sin. “Du hadde da en nyttårsfest med mange folk innom, Theo? Jeg tror ikke du hadde helt oversikt hele tida da?” Theo rødmet og måtte innrømme at hun hadde rett. Moset konkluderte raskt. “ Det kan altså ha vært en person i huset som enten tilfeldig eller meget grundig har leitet seg fram til nøkkelen? Det er vel ikke så vanskelig å finne ut av hvor dere oppbevarer nøkler når det er i kommoden som står i gangen?”

Det ble ikke funnet noe som pekte i retning av at det hadde vært innbrudd eller at fremmede hadde brutt seg inn i huset til kommuneoverlegen. Mistanken om at noen i familien kunne ha tatt ut knivene var reist og noen ubehagelige dager med nye avhør av alle i familien endte opp med at de alle hadde alibi for tidspunktene for drapene. Konklusjonen ble at noen hadde tatt seg inn i huset, funnet nøkkelen til våpenskapet og stjålet knivene. Hønsefjæra ble vurdert til å kunne være et tegn lagt igjen av innbruddstyven. Dette koblet innbruddet med drapene og etterforskningsleder Moset trakk konklusjonen at Arne Isdals kniver var drapsvåpnene. Etterforskningen gikk videre men uten at politiet egentlig hadde nye spor. Det var ingen ting som pekte i retning av en gjerningsmann.

Ny innbruddsalarm og nye låser ble installert i huset til Isdals. Hverdagen hadde sakte kommet tilbake med sine vante rutiner. Etterforskningen foregikk for fullt, men det gjorde også jobben til Arne. “Du kan da for hællvete ikke bare si te´doktor´n min at´n ska kutte ut å skrive ressept på vivaller te´mei” Ropte en kjent rusmisbruker i telefonen han hadde fått satt over fra resepsjonen på rådhuset. “Nei det har du helt rett i, og jeg har heller ikke sagt det, Ronny. Jeg støtter han på at du må trappes ned fordi du ikke skal stå på sånne medisiner over tid.” Arne hørte et klikk og summetonen kom tilbake i telefonen. Å støtte fastlegene i vanskelige saker om rusmidler overfor deres listepasienter var en viktig oppgave han alltid prøvde å følge opp så godt som mulig. Ikke før var telefonen lagt på før det ringte igjen. “Jeg har ei høne å plukke med deg!” Arne fór sammen og tenkte på den hodeløse høna over den døde i hønsehuset og hønefjæra i våpenskapet. “Høringsuttalelsen til reguleringsplanen for det nye boligfeltet med barnehagen skulle vært inne for ei uke siden og du lovte å sende oss en uttalelse?” Bjørn Bakke på byggesaksavdelingen var oppgitt i stemmen og klarte å vekke Arnes dårlige samvittighet, så vidt. “Jeg beklager det, Bjørn, men du har vel sett hva vi bakser med for tida. Jeg har hatt alt for lite med tid til saksbehandling. Jeg tror den eneste kommentarer vi har til den reguleringsplanen er at det mangler fortau et lite stykke inn mot barnehagens port. Ungane og foreldra må jo ut i veien rett før de kommer til barnehagen?” Byggesakssjefen sukket tungt. “ Vi har trøbbel med en grunneier så vi valgte å ikke fortsette fortauet der for å unngå en konflikt.” Med 247 ubehandlede mailer i innboksen og 25 restanser i saksbehandlingsprogrammet følte Arne presset så hardt at han ble litt krass i svaret til Bakke. Telefonsamtalen endte raskt. Enda en gang måtte han ringe hjem til Emily og si at det ble en lang arbeidsdag. Han måtte få gått gjennom de fleste epostene og sakene som ikke var åpnet enda før han dro fra jobben. Det ble seint da han stod utenfor rådhuset. Det nærmet seg midnatt. Det var blitt mørkt på parkeringsplassen hvor jobbens leasingbil var parkert. Han fomlet litt med å få fram bilnøkkelen fra sekken da han merket en mørk skikkelse ved siden av seg. Hvor kom den fra? Han merket noe som dyttet han i sida samtidig som han hørte en lav stemme.” Sett deg rolig inn bak rattet i bilen så skader jeg deg ikke. Få bilnøkkelen.” Personen var bak han. Arne så bare omrisset av en mørk person. Skulle han løpe? Nei, personen ved siden av han virket slank og spenstig. Han merket et stikk i siden. “Løper du, eller prøver noe tull, punkterer jeg lungen din!” Arne stivnet og gjorde som mannen sa. Var det en mann? Stemmen var lys, ikke dyp, han virket litt lavere en Arne selv. Han begynte å snu seg da han merket en sviende smerte langs halsen. “ Snu deg og jeg kutter deg dypt i halsen. Hold hodet og blikket framover ellers dør du.” Blodet rant nedover halsen og under skjorta hans fra kuttet i huden rett under kjevebeinet. Kniven! Han fikk et glimt av den i det personen senket den og stakk han i siden igjen. Samekniven! “Rolig. Jeg skal gjøre akkurat som du sier.” Arne satte seg inn bak rattet i bilen og merket at den mørkkledde mannen satte seg inn ved siden av han. Var det en mann? Slank, raske grasiøse bevegelser, litt lys bestemt stemme. Den var litt kunstig som overdreven vestkantdialekt i Oslo. “Kjør. Jeg forteller deg retningen.” Sjøl da lyset kom på i bilen når de åpnet dørene fikk ikke Arne skimtet noe ansikt i øyekroken, bare et tøystykke? På kjente veier ble Arne dirigert vekk fra sentrum ut på landsbygda inn i skauen på en svingete skogsbilvei. Brummingen fra den store dieselmotoren var det eneste som fylte kupéen med lyd mellom kidnapperens korte beskjeder ved hvert veikryss. Kniven med blodig spiss lå å hvilte på det nærmeste kneet mot Arne. Var han på vei til sin egen død? Var dette hans siste minutter? Han tenkte på Emily, Theo og Ida. Han var så glad i dem! Knivspissen blinket blankt på kneet til morderen ved siden av da Arne gjorde sitt valg. Han ville ikke dø av sin egen kniv!

/