Døden ved hanegal

Arne Isdal tørket svetten av panna og famlet etter tekoppen. "Ja, jeg forstår at det er plagsomt" mumlet han litt utydelig inn i telefonen og fortsatte sterkere med "hun vil ikke gjøre noe med hønene, nei. Ja, du kan skrive en klage til meg". Innringeren i den andre enden hadde snakket sammenhengende i 20 minutter og Arne var usikker på om han klarte å være like høflig de neste 20. Klager på høner som støyer, lukter og plager naboene dukker opp hver sommer. Han innså at det eneste som kunne avslutte samtalen var at han, atter en gang, tilbød seg å ta en befaring av hønseholdet, men når skulle han få tid til det? I telefonrøret var lydstyrken økt betraktelig med en frodig blanding av uforståelige banneord og høye rop som stilnet raskt da han tilbød en befaring. Trusler om Dagbladet, rådmann og fandens oldemor roet seg ned til en kort " Det må jaggu skje jævli` kjapt!"

Befaringen skulle bli begynnelsen på en rekke hendelser som hverken Arne Isdal eller annen "Artificial Intelligence" skulle kunne forutse.

I utgangspunktet er befaringer som kommuneleger ut over landet gjennomfører 99,90% trygge. Kunsten er å unngå nabokranglene og rydde fram de saklige fakta som ligger i saken. Slike saker løses nesten alltid på en av tre måter: Naboene blir enige og løser det sjøl, litt helsediplomati fra kommuneoverlegen bidrar til løsning eller det må gjøres et vedtak hjemlet i lovverket. Og så er det jo de sakene som ikke løses men kommer tilbake med ujevne mellomrom. Var dette en sånn sak? Klok av tidligere erfaring klikket Arne seg inn i kommunens saksbehandlingssystem for å se om det fantes tidligere saker om hanegal på samme adresse. Det var da som bare pokker. Han klarte ikke finne noe om hanegal i hele kommunen. Det var da ikke mulig? Han hadde da sjøl jobbet med flere saker? Saksbehandlingsprogrammet var like vanskelig å finne fram i som å finne ledig tid i kalenderen. Hjelpetjenesten på arkivet fikk oppgaven å leite, mens befaringen ble plassert etter arbeidstid.

Varmen gjorde kontoret til en bedre utgave av en finsk badstue. Svetten rant nedover ryggen og svette fingre glapp på tastaturet på pc´n. Arne bannet inni seg for arbeidet med å besvare e-post, skrive brev og gjennomgang av halvtårs regnskapet, som han var nødt til å ta her inne på kontoret i rådhuset. Han merket at varmen gikk ut over humøret som det sikkert gjorde for mange andre som var nødt til å jobbe inne i den lange varmeperioden. Det var stille på huset. De fleste andre hadde ferie. De lå vel på stranda eller avkjølet seg i deilig badevann. Han blåste vekk en svettedråpe fra overleppa, registrerte at klokka var godt over arbeidsslutt og fant fram sykkelsekken. Det var den befaringen da. Han hadde tenkt å ta turen til hønseklageren på vei hjem. Sykkelturen hjem fra jobb gikk allikevel like ved adressen som var oppgitt. Det var to hus litt for seg sjøl inne i skauen et stykke fra andre naboer. Kanskje han rakk innom tjernet litt lenger inn for en raskt avkjølende dukkert?

Mobiltelefonen ringte akkurat da han skulle slepe seg ut av det varme kontoret. "Lensmann Sanden" stod det i displayet. En samtale han ikke kunne utsette så han svarte kjapt. "En av betjentene har fått en bekymringsmelding fra en turgjenger oppi Lurdalen. Du veit han som bor i koia inne ved Svartkulp?" Arne visste godt hvem det var. De hadde snakket om han i et av de regelmessige møtene kommuneoverlegen hadde med lensmannen. Politiet kom med sine bekymringer som Arne kunne sjekke ut med fastlegene og kommunale omsorgstjenester for å se om de var i kontakt med, eller kunne hjelpe, personer de oppdaget hadde mulige helseproblemer. Dette var en pasient til en av fastlegene som lenge hadde hatt tunge psykiske problemer med svingende humør fra utagerende sinne til stille isolasjon. "Turgjengeren kikker ofte innom han for å høre om han kan hjelpe til med noe, men nå har døra stått oppe i flere dager og det ser ikke ut til at noen har vært i koia. Vi vurderer en leiteaksjon. Hva mener du?" Det var et vanskelig spørsmål fordi Arne visste at personen ofte isolerte seg og kunne være et helt annet sted rett og slett fordi han ville det. "Jeg vil i hvertfall sjekke ut litt i morra, Erik. Tror ikke det haster mer enn det ut fra hva vi veit fra før. Jeg kan gi deg en tilbakemelding i morra formiddag?" Arne tenkte både å gi eneboeren litt tid og seg sjøl tid til å sjekke ut de tjenestene han visste prøvde å følge pasienten opp så han slapp å bli forstyrret hvis han ville være for seg sjøl. Et unødvendig redningssøk kunne kanskje også avverges? Lensmann Erik Sanden bekreftet vurderingen og de ble enige om å peke nesa mot hvert sitt middagsbord. Arne skiftet til sykkeltøy, fylte vannflaska, låste sykkelen ut fra kjelleren på rådhuset og startet på veien hjem og hønebefaringen.

Bakkene opp Gamleveien var tunge i dag. Svetten silte og det verket i låra, men det var god trim så han helte vannet fra drikkeflaska over hodet og tråkket jevnt og trutt i solsteiken. Var det ikke oppi her han skulle ta en smal grusvei inn til høyre mot klagerens hus? Litt skjult bak noen store busker oppdaget han en smal grusvei som gikk inn i skauen. Det kunne ikke være langt inn der så han tråkket på innover. Godt han hadde en hybridsykkel og ikke racersykkel på grusveien. 10 minutter seinere stoppet han ved en bakketopp og så ut over et lite, slitent småbruk. Litt til side for låven lå det ei lita gul stue med smårutete vinduer. Tydeligvis en eiendom som i sin tid var skilt ut fra småbruket. Fillern, han skulle ha sjekket eiendomskartet de har i kommunen før han dro. Døra stod oppe på den lille stua, men hovedhuset på småbruket så grått og lukket ut. Blafret en av gardinene i vinduet i annen etasje?

Det gikk lett ned bakken til gården. På veien oppdaget han hønsegården som lå inntil låven mot naboens lille frodige og velstelte hage. Det så helt stille ut i hønsegården. Hønene var vel inne i hønsehuset? "Hallo?" Arne hadde gått av sykkelen, funnet fram id kortet fra sykkelsekken og ropte inn den åpne døra i det lille gule huset. Ikke en lyd. Han kastet et blikk opp mot gården, men heller ikke der var det bevegelse eller lyd. Merkelig. Det var heller ikke noen lyd fra hønsegården. Det lå noe inne i hønsegården som ikke lignet på noe dyr. Han gikk nærmere og oppdaget at det var masse løse hønsefjær oppi noe rødt som lignet blod? Det var blod! Hans første tanke var at reven hadde vært i hønsegården, men det passet slett ikke med at fjæra bare var der i denne ene store blodpølen? Han åpnet døra inn til hønsehuset og slo hodet kraftig i dørkarmen da han rykket brått bakover ved synet som møtte han. Sammenkrøket på gulvet lå en mann. Han hadde et gapende sår i bakhodet med masse blod over hodet og nedover overkroppen. Arne bøyde seg raskt over kroppen for å kjenne på pulsen. Kroppen var kald og han trengte ikke bruke legekunnskapene for å konstantere at mannen hadde vært død en stund. Over hodet hang kroppen til en høne. Eller var det en hane? Hodet var borte men siden Arne hadde hatt høner hjemme sjøl synes han å kjenne igjen at det var en hane mens han raskt trakk seg ut av hønsegården. Han småløp bort til sykkelen for å finne fram mobilen. "Pokker! ingen dekning!" Arne bannet og snudde seg mot huset på gården. Var det noen hjemme der? Var den som hadde slått ned mannen i hønsehuset der, eller et annet sted på gården? Han merket at hårene på armene reiste seg mens han forsiktig gikk inn den åpne døra til det lille gule huset. Han lette etter en fasttelefon og fant den rett innenfor stuedøra.

/