Detta er faen meg et nytt drap!

Den røde prikken stod stille på brystet hans der hvor hjertet hans var. Arne Isdal kikke dumt ned på den mens han merket at det prikket ut i fingrene på begge hender og dunket i hodet fordi hjertet pumpet så fort og tungt. En kraftig stemme beordret han til å slippe sykkelen og løfte hendene. Det kom noen opp bak han. Ublidt ble han dyttet ned på knærne, hendene ble bendt bak på ryggen og to svake klikk bekreftet at håndjernene var gått i lås. "Hei! Altså! Jeg er kommuneoverlege Arne Isdal. Jeg skulle bare komme meg utenom journalistene og folka nede ved veikrysset!" Stemmen brast fordi det gjorde vondt i håndleddet og skuldrene etter at hendene hans ble presset bak på ryggen. Han ble heist opp av kraftige hender og myste blindt mot det skarpe lyset han fikk i ansiktet fra flere sterke lykter. Lysstrålene gikk opp og ned på kroppen hans og han innså at han slett ikke så ut som noen kommuneoverlege der han stod i T-skjorte og slitte joggebukser over sykkelsko. Han fikk en kort kommando om å følge etter lyktene. Han kunne bare så vidt skimte de mørkkledde skikkelsene som holdt lommelyktene der han snublet etter. "Bare kall opp lensmann Sanden på radioen så får dere bekreftet hvem jeg er. Han så meg i dette tøyet for litt siden". De hadde dratt med sykkelen hans der de trasket seg gjennom krattskogen i mørket med han snublende mellom seg. Heldigvis gikk de forbi det overbefolkede veikrysset litt lenger ned i bakken fram mot to svarte Toyota Suv`er som blokkerte veien rundt en sving lenger ned.

Han ble satt ned på bakken inntil forhjulet på den ene Suv´en. To øyne bak en mørk maske ble stående å vokte på han med maskinpistolen pekende nonsjalant i bakken. En av de andre satte seg inn i bilen og snakket i nødnettradioen. Det ble litt prat fram og tilbake før han kom ut og huket seg ned ved siden av Arne. "Du kan dra hjem. Det var ikke akkurat så lurt å luske i skauen i mørket når vi leiter etter en drapsmann, Isdal. Sanden beskrev deg og går god for deg. Det er ikke mer du kan gjøre her annet enn å komme deg hjem" Stemmen smilte bak den mørke masken. Arne skjønte at det ikke ville komme en unnskyldning så han beklaget med hes stemme den ukloke skogsvandringen og heiv seg opp på sykkelen.

På vei hjemover lot han tankene løpe fritt. Rart med sykling. Noen ganger er det helt tomt i hodet andre ganger flommer det over av tanker. Ikke så rart at de siste hendelsene fikk hjernen til å jobbe på høygir. Det var et bestialsk mord! Var det sammenheng med skadene som var påført Lars Johannessen? Det eneste sikre var at gjerningsmannen fremdeles var på frifot og kanskje til fare for andre? Ned mot byen var det ikke bare temperaturen som avkjølte han. Det gikk kaldt nedover ryggen hans ved tanken på hva som kunne skje videre.

"Næmmen AI! Hva er det du har på deg? Hvem´s bukser er det?" Selvfølgelig satt Emily oppe å ventet på han. Han hadde ingen hemmeligheter for Em så hele historien kom som et fossefall.

Tidlig på jobb, morgenen etter, prøvde Arne Isdal å rydde både i hodet og på skrivebordet for å få unna noen av de oppgavene som ventet for kommuneoverlegen. Klagen på hønseholdet var blitt til et mord som var på forsidene av alle de nasjonale avisene. "Mord ved hanegal" og "Døden i hønsegården" var overskrifter med bokstaver som fylte hele forsidene. Arne var lettet over at ingen hadde fått med seg at han var dratt ut av skogen av væpnet politi, eller at det var han som hadde meldt inn drapet. Det var ikke lett å rydde bort tankene etter hendelsen, men han fikk god hjelp av et lystig "hallooo!" fra en av de andre ansatte på kontoret som kom hastig inn kontordøra. "Har du sett nyhetene i avisa og på nettet?" En time, og flere kopper te seinere var hendelsen ferdigdiskutert og han satt igjen tilbake med et forsøk på å rydde i hodet. Han ble allikevel aldri ferdig med å rydde på skrivebordet og i mailboksen. Bekymringsmeldingen fra lensmannen om eneboeren Lars Johannessen fikk første prioritet. Selv om han nå visste at Johannessen lå bevisstløs på sykehuset skrev han inn meldingen fra lensmannen i kommunelegejournalen før han sendte en elektronisk melding til fastlegens journal. Viktig at fastlegen fikk vite hva som var skjedd med en av listepasientene sine. Akkurat denne fastlegen ville sikkert ta kontakt med sykehuset for å høre hvordan det gikk med eneboeren. Hun satte sin ære i å følge opp også de innbyggerne som var på lista hennes selv om de ikke møtte opp på kontoret. Her ville det sikkert bli nødvendig både med hjemmebesøk av fastlegen og hjemmesykepleier etterhvert. Hvis han overlevde.

Kommuneoverlege Isdal opplevde seg først og fremst som en medisinskfaglig rådgiver. Mange års kjennskap til kommunen han jobbet i gjorde at han hadde god oversikt over hvem som jobbet med hva. Derfor visste også ansatte hvem de skulle spørre når de hadde problemer som kunne dreie seg om medisinske eller helsejuridiske problemstillinger. De tok også kontakt når behovet var der for å diskutere gjennom en utfordrende situasjon. Det kunne dreie seg om hvor vanskelig det var å gi helsehjelp til en truende aktiv rusmisbruker, eller en diskusjon rundt sentrums-utviklingen i byen og hva som var best for framtidige innbyggeres helse. Det var spennende å jobbe sammen med andre fagfolk. Han kunne bidra med sin medisinske kompetanse inn mot deres arbeid med å finne løsninger på utfordringene innen fagfeltet. I dag hadde han knapt nok tid til å sitte her foran kontorpc´n. Han skulle møte i rådmannens ledergruppe for å diskutere oppfølging av Folkehelselovens krav til å ha oversikt over innbyggernes helse. Det hadde han sørget for. Verre var det med en god handlingsplan for å håndtere det. Det var rådmannens og kommunalsjefenes ansvar. Seinere var det møte i legemiddelutvalget hvor de hadde etablert et godt system for rutiner og prosedyrer for håndtering av medisiner på sykehjemmet og i hjemmetjenesten. Kalenderen var full av møter. Tid til å sitte stille foran pc´n var det bare tidlig på morra´n eller seint på efta´n. På vei ned til rådmannens ledergruppe ringte mobilen i lomma. Maria i hjemmesykepleien hadde et spørsmål hvis han hadde tid? Han stod foran døra til møterommet, men ok, han fikk komme litt seint. Kom igjen: "Jeg har en pasient jeg er hos hver dag. Hun har en en langvarig sykdom som har gått ut over henne både fysisk og psykisk. Ustabil i humøret. Nå har jeg ikke fått kommet inn på tredje dagen. Det har skjedd tidligere også, men det er mørkt hos henne og jeg er blitt litt bekymret. Hva synes du jeg skal gjøre?" "Hvordan vurderer du dette sjøl da, Maria?" Spurte Arne. De ble fort enig om at hun skulle kontakte politiet for å sjekke litt mer med pårørende og evt seinere bryte seg inn for å få sjekket huset.

Møtet med ledergruppa til rådmannen var raskt og effektivt i en god tone. Resten av dagen gikk så fort at han ikke rakk lunsjmaten før han skulle på sykkelen hjemover. Han måtte innom matbutikken for litt småmat. Klarte ikke sykle hjem når han var sulten.

Halvveis hjemme ringte mobilen i sekken. Han rakk ikke ta den fordi han måtte komme seg ut av veien. Ringte opp til det tapte anropet og kom direkte til lensmann Sanden. "Hun var dau, Arne. Drept! Vi hjalp hjemmesjukepleien med å komme inn i huset til pasienten oppi grenda. Detta er faen meg et nytt drap!"

/