Livet passerer ikke i revy

Gud hjelp meg, tenkte hun. Hun hadde aldri vært kristen, men nå trengte hun hjelp fra høyere makter. Hun lå med ansiktet ned i mosen mens hun fulgte han med blikket der han sakte og stille beveget seg over myra i retning mot henne. Hun hadde klart å vri seg ut av det harde grepet hans inne på kjøkkenet ved å bite han i overarmen. Da han slapp slo hun alt hun kunne med knyttneven rett mot det høyre øyet hans. Han hadde krøket seg sammen så lenge at hun klarte springe ut av huset og inn i skogen for å gjemme seg.

I samme øyeblikk han hadde kommet inn kjøkkendøra hadde hun skjønt at det var noe galt. Han var blodig på hendene, svart i øynene og pustet raskt. Det var ingen lyder utenfra! Hun syntes hun hadde hørt et rop og flakselyder fra hønsegården som lå mellom hennes hus og det gule kårhuset nede i bakken. Hun hadde arbeidet så godt for å lage det hyggelig for hønene og hanen som naboen slett ikke likte! I brøkdelen av et sekund koblet hun blodet på hendene med stillheten men allikevel ikke raskt nok til å komme vekk fra stålgrepet om armene. Han grep etter en stor jaktkniv han hadde i slire på beltet sitt da hun vred hodet og satte tennene i overarmsmuskelen. Hun bet alt hun orket og merket blodsmak i munnen. Mannen slapp taket og rykket seg vekk fra henne med et grynt. Det kom ikke en lyd fra han da hun slo knyttneven sin med full kraft rett i øyet hans. Han bare krøllet seg sammen mens hun raste ut av kjøkkenet mot skogen. Hun skjønte instinktivt at det ikke nyttet å løpe nedover veien mot naboene. Mannen var langbeint og atletisk. Skogen var nærmere og bød på mange gjemmesteder. Hun kjente den godt. Det var der hun kunne slippe unna.

Han gikk forbi henne. Stille. Var han en jeger? Hun kunne ikke huske at hun hadde sett andre bevege seg så lett og stille gjennom myra og krattskogen. Han holdt seg for øyet og snudde hodet fra side til side som om han luktet seg fram, men hun skjønte at han så dårlig på det skadde øyet. Allikevel forstod hun at han var opptatt av merkene i skogbunnen og at han ville finne fram til henne ved å følge sporene hennes. I det han forsvant bak en haug kravlet hun bakover, kastet seg ut i en stille spurt i retning av det hun husket var en djup kløft med kratt. Hun måtte skjule seg og sporene sine! I mange år hadde hun plukket bær og sopp i denne skogen. Hver eneste krok og mørke krattskog kjente hun fra utallige soppturer. Instinktivt merket hun at denne jegeren ville finne henne hvis hun ikke var virkelig dyktig i å gjemme seg. Fordelen av å være kjent i området måtte hun utnytte opp mot hans jaktkunnskaper. Hun var rådyret som flyktet fra gaupas stille hurtighet og nådeløse muskelkraft.

Ansiktet hans ville hun alltid huske. Kroppsbygningen, høyden, de brede skuldrene og de rene trekkene i ansiktet. Håret som bølget bakover på toppen var kortklippet på sidene og nesas rene linje ned mot en stram munn kranset inn to stålblå øyne hun aldri ville kunne glemme. Det var ikke tvil i hennes sjel om at han var en kaldblodig drapsmann som hun uten problemer kunne beskrive i detalj. Selv om hun ikke hadde noe bilde av han var utseende hans etset fast i minnet hennes tydeligere enn på et digitalt fotografi. Hun var hans neste offer fordi hun hadde sett han rett etter udåden i hønsehuset. Han måtte ikke finne henne for da ville hun dø like sikkert som gaupas nådeløse bitt i rådyrets hals. Dette kom ikke til å bli noen typisk jakt hvor hun løp og snublet foran hans målrettede forfølgelse. Det var den sikre død å springe av gårde. Derfor krabbet hun under ei busk nede i en djup kløft hvor hun hadde funnet spesielt mange kantareller nå i år. Redd for at lukta av hennes redsel skulle nå hans følsomme nese grov hun seg ned i lyng, mose og jord. Nå var hun borte fra overflaten. Bare en sporhund kunne finne henne. Pusten gikk rolig, fotsporene hennes kunne han da ikke finne når hun hadde sneket seg over berget og hoppet fra stein til stein før hun grov seg ned? Minuttene tikket stille av gårde og ble til timer. Hun følte det som om hun var i ett med planter og jord.

Selv om det var midt på sommeren og 25 varmegrader merket Tonje Soldalen at hun begynte å få store problemer med kroppstemperaturen der nede i kløfta. Hun frøs så hun ristet og klarte ikke å ligge stille. Hun måtte opp! Alle kreftene hun hadde i kroppen måtte til for forsiktig å reise seg opp. Det svimlet for øynene og hun så ikke klart. Allikevel klarte hun å bevege seg stille ut av kløfta. Nå måtte hun komme seg til folk for å fortelle hva hun hadde sett og opplevd. Det var begynt å bli mørkt da hun forsiktig tvang kroppen sin i retning av en nabogård for å få hjelp.

Langt bak i hjernen merket hun en uro. Det var noe som ikke stemte! Ørene rakk nesten ikke overføre informasjonen til hjernen om at det var noen som beveget seg bak henne før hodet hennes ble trukket bakover og en skjærende smerte i halsen ble hennes siste følelse.

Livet hennes passerte ikke i revy. Det var ikke lys i en tunnel hun så. Hennes eneste tanke var at jegeren stille hadde ventet der hvor han mistet sporene i timene hun hadde ligget i ro. Så ble det svart.

/