Er en serie mord seriemord?

Det er ikke så greit å ta imot telefonbeskjeder om drap på sykkel i veikanten. Arne var usikker på om han kunne sykle videre. Sjokket gjorde han vissen i kroppen og ullen i hodet. Allikevel fant han ut at det beste var å sykle videre. Dette var jo en politijobb. Lensmannen hadde fortalt at kriminalpolitiet var på vei til huset der ugjerningen var skjedd. En kommuneoverlege har jo egentlig ikke noe med sånne hendelser å gjøre. Eller har han? Han var bare kommet noen hundre meter videre på sykkelen da mobilen ringte igjen. Denne gangen med den kjente alarmlyden som viste at det var vakthavende i psykososialt kriseteam som ringte. “ Hei! Det er Gunvor i kriseteamet. Vi har fått en telefon fra legevakta om at det er skjedd et drap. Politiet vil at vi skal reise ut for å ta oss av pårørende til ei dame som er blitt myrdet! Dette har jeg aldri vært borti før. Hvordan skal vi gjøre dette? Det er jo helt voldsomt. Andre drapet på kort tid!” Arne stod med ett bein på asfalten og ett bein i grøftekanten mens han prøvde å skjerme telefonen for støyen hver gang en bil kjørte forbi. Kriseteamet bestod av fagpersoner fra helsetjenesten som var vant til å takle mange forskjellige psykiske reaksjoner fra sorg til sjokk. De var tolv som gikk i vaktturnus med en egen vakttelefon. Nødetatene, som oftest politiet, ringte legevakta hvis de mente det var nødvendig å få bistand fra dem. Som kommuneoverlege var Arne Isdal medisinskfaglig rådgiver og bistod leder av det psykososiale kriseteamet. Han hadde avtalt at han alltid skulle varsles først når vakthavende fikk en hendelse som de måtte jobbe med. Mulig han var gammeldags, men han ville alltid vite det hvis det oppstod alvorlige hendelser i kommunen sin. “Hvorfor peser du sånn, Arne. Passer det dårlig at jeg ringer?” Arne forklarte henne om syklingen, telefonen fra lensmannen og kraftig motvind. “ Du får ringe leder av teamet, Gunvor. Dere skal jo alltid være to når dere rykker ut, men her tror jeg uansett vi må ha flere i beredskap. Jeg må komme meg hjem, mens du får få tak i en annen fra teamet som blir med deg ut. Så må du få litt oversikt over hva politiet mener kriseteamet skal gjøre. Ring operasjonsentralen på tlf 02800. Få telefonnummer til innsatsleder eller kontaktperson ute som har bedt om vår assistanse så du kan få vite litt mer om hva oppdraget dreier seg om. Ring meg igjen når du veit litt mer.” Arne skjønte at dette kunne bli mye arbeid og at han egentlig ikke hadde tid til å sykle en time til hjemover. Han ringte Emily for å høre om hun kunne hente han og sykkelen med bilen? Mens han ventet ringte han rådmannen for å fortelle om situasjonen. Dette kunne godt bli en svær mediesak som de måtte håndtere i kommunen. To drapssaker på kort tid. En person som var savnet og en person som lå alvorlig skadet på sykehuset. Andre enn han kunne lett lage en sammenheng som endte opp med store presseoppslag? Det var ikke vanskelig for rådmannen å se utfordringene. “ Jeg kaller inne kriseledelsen utvidet med mediefolka og IT folka. Vi må rigge et pressesenter og kontakttelefon. Kan du spørre lensmannen om han kan komme på møtet?” Arne bekreftet at det kunne han og trykket på ring tilbake knappen på lensmann Sandens oppkall straks rådmannen hadde lagt på. “ Erik, vi setter kriseledelsen for å være føre var i forhold til stort pressekjør og mange henvendelser fra publikum. Kan du møte oss for å informere og bistå kommunens kriseledelse i møtet, og videre?” Arne merket en nøling i telefonen. “Jeg kan være med på første møte med innledende informasjon, Arne. Det er ikke mye vi veit enda og jeg blir nok opptatt mye ute på åstedet eller inn mot operasjonssentralen og kriminalpolitiet. Jeg avtaler med politibetjent Sørensen som kan være liaison hos dere. Han har nødnettradio og kan være oppdatert fra oss og gi tilbakemeldinger fra dere til oss og omvendt.”

Atter en gang stod Arne Isdal i sykkelbukse og svett T-skjorte og jobbet med et drap. Til forskjell fra forrige gang var det Emily som reddet han ut av situasjonen i bilen med sykkelstativ bak, tøyskift og håndkle. Hun hadde regnet ut at han nok ikke ville dra hjem for å skifte. AI var helt enig i at de kjørte ned til jobben igjen. Det var dusj på rådhuset og han trengte å møte både rådmannen og leder av kriseteamet for å planlegge hvordan de skulle håndtere saken videre.

“Jeg har bestemt at vi samler kriseledelsen for å gå gjennom situasjonen med de to drapene vi har hatt i kommunen. Jeg regner med at nødetatene med kriminalpolitiet håndterer de faktiske hendelsene. I utgangspunktet er dette kanskje ikke en katastrofe i seg sjøl som krever at kommunens kriseledelse må tre sammen. For å være godt forberedt på hva som kan skje videre, og fordi dette allerede har blitt stort i massemediene, mener jeg det er viktig at vi bruker våre beredskapsplaner for å håndtere det som kan skje videre.” Rådmannen kikket over på ordføreren som gjentatte ganger kikket ned på telefonen sin som dirret stille på bordet foran henne. Mediepresset var allerede begynt og ordføreren var tydelig stresset fordi hun ikke var godt nok orientert om hva som var skjedd.

Lensmann Sanden presenterte politibetjent Sørensen før han informerte om hva de visste om det som var skjedd. Mens han så på Arne Isdal begynte han forsiktig å fortelle at de også lette etter en tredje person som var savnet fra gården hvor det første liket var funnet. Han tok også med saken om eneboeren hvor han ga ordet til Arne for å fortelle om situasjonen til den hardt skadde mannen på sykehuset. “Der ble jeg tatt litt på senga, gitt! Jeg har ikke siste status fra sjukehuset så jeg må ringe dem for å høre. Kriseteamet er i kontakt med politiet for å avklare hvilken bistand som er ønsket. Vi veit at avdøde hadde to søsken og ei datter som bor rett i nærheten. Jeg får tilbakemelding fra vakthavende når hun har fått oversikt. Jeg har opprettet en hendelse på www.dsb-cim.no som vi bruker for å logge hendelser i Psykososialt kriseteam. Det bør jeg vel endre så alle i kriseledelsen får tilgang og kan bruke den loggen videre?” Rådmannen nikket bekreftende tilbake og så på de som var satt opp som loggførere for kriseledelsen. Arne tok opp mobiltelefonen og gikk ut på gangen for å ringe sykehuset. Han kom bleik tilbake bare 5 minutter seinere. “Unnskyld, rådmann, men opplysningene fra sykehuset er ikke gode. Lars Johannessen er død. Før han døde mumlet han gjentatte ganger noe om en James Black? Dødsfallet og opplysningene om en mulig gjerningsmann er meldt til politiet pga kuttskadene og de djupe stikkskadene i mageregionen.” Alle i rommet tenkte på lensmannens informasjon, men det var helse og omsorgssjefen som satte ord på frykten de alle følte på; “Herregud! Er en serie mord det samme som seriemord?”

/