Politiet, presse, og lasersikte

Det er forbausende hvor mye man kan tenke gjennom når adrenalinet pisker i kroppen og angsten flimrer i hodet. Arne stirret dumt på telefonrøret han holdt i handa som ikke hadde noen forbindelse til telefonapparatet. Telefonledningen var klippet vekk og det var ingen lyd i røret. Langt bak i hjernebarken blinket en opplysning som sakte dempet pulsen og hindret hjertet i å hoppe ut av brystet. Liket var kaldt. Altså var det en stund siden drapet skjedde. Mest sannsynlig var drapsmannen forsvunnet for lenge siden. Drapsmannen? AI var alt i gang med å analysere mordet i hodet samtidig med at angsten langsomt forsvant. Det kunne vel like gjerne være en kvinne? Spenning overtok for angst og han begynte å kikke seg forsiktig rundt. Han gikk varsomt gjennom det lille huset. Et lite kjøkken, ei stue hvor tv´n stod flimrende på enda, et moderne lite bad og trapp opp til andre etasje. Under trappa var det ei dør. Sikkert et kott eller nedgang til kjeller? Han gikk opp trappa til andre etasje og fant to tomme soverom. I det ene rommet var senga ikke redd opp mens det andre tydelig ikke var i bruk. Han gikk ned igjen og kikket inn døra under trappa. Et kott. Ute på trammen så han seg rundt og festet blikket på hovedhuset på gården. Det så helt lukket og tomt ut, men det var kanskje en telefon der? Enten måtte han få ringt til politiet eller så måtte han sykle ut til nærmeste nabo. Han bestemte seg for å prøve hovedhuset.

På den lille veien over jordet opp mot huset merket han seg at det ikke var noen bilspor i den bløte jorda. Gresset stod frisk og var ikke kjørt ned. Hadde han sett bilspor på vei inn til gården? Politiet sjekket det nok. Det var så tørt at bilspor sikkert ville bli stående lenge enda. Hvem var det som bodde på gården? En kvinne, men han visste ikke noe mer enn akkurat det. Han visste hverken alder eller bakgrunn. Igjen angret Arne på at han ikke hadde sjekket eiendomsregisteret. Hadde han funnet hvem som bodde der kunne han ha sjekket litt mer først, men folk som er glade i høner er da vel ufarlige folk? Ikke i sin villeste fantasi kunne han ha tenkt at han ville finne et lik i hønsehuset?

Våningshuset var betraktelig større en det lille gule huset han kom fra, men fasaden bar preg av mangel på vedlikehold og maling. Allikevel så det koselig ut med blomster i vinduene, pene gardiner og ei hoveddør som skinte mot han i en sterk grønn farge. Nymalt? Låst. En forsiktig runde rundt huset viste at det ikke var noen vinduer oppe. Heller ikke i andre etasje. Kraftig banking på døra vakte ingen reaksjon innenfor. Han kikket inn vinduene og fikk se inn i koselige rom som var enkelt møblert, men det var ryddig og viste en egen stil som om noen med interesse for innredning bodde der. Bortsett fra kjøkkenet hvor en stol lå veltet på gulvet var det orden i alle rom han kunne kikke inn i. Tomt.

Arne hadde samlet opp sykkelen og tråkket det han kunne tilbake veien han hadde kommet. Gispende hadde han banket på døra til det første huset han kom fram til ti minutter seinere og fått låne en fasttelefon. Nå banket han “112” inn på tastaturet og forsøkte å forklare hva han hadde sett ute på gården. De måtte sende en patruljebil fra byen. De ville at han skulle stå ved avkjørselen inn til gården for å vise politibilen. Det ville komme flere ressurser etterhvert så det var fint hvis noen kunne stå der hvis den var lett å overse. Var han sikker på at personen var død? Skulle de sende en ambulanse? Han fortalte om at liket var kaldt og uten puls.

"Em, jeg kommer seint hjem. Er kommet midt oppi en politisak. Ser ut som et mord!" Han hørte et sukk i andre enden av telefonen han lånte i huset ved veien. Emily var vant til at han hadde lange arbeidsdager. " Du roter deg alltid opp i noe AI! Pass på deg. Lensmannen har forresten ringt deg flere ganger også, for han fikk ikke kontakt med deg. Du bør vel
ring´n?" Pokker at det ikke var mobildekning her inne! Han ble nødt til å låne telefonen igjen. Kona i huset kikket interessert på han da han kom inn i stua for å spørre om å få låne telefonen litt mer. "Kanskje du vil låne joggebuksene til mannen min også? Han er ute i Nordsjøen på jobb så han vil ikke savne dem på en stund?". Arne ble pinlig klar over at han gikk rundt i sykkelshorts og så vel slett ikke så tiltalende ut i svett overdel og tettsittende shorts. Han takket raskt ja og så lettelsen i kvinnens ansikt i øyekroken mens han prøvde ringe lensmannen.

Erik Sanden svarte ikke på mobilen. Arne ringte 02800 for å høre om de visste hvor han var. Det kunne være viktig. Han forklarte operasjonssentralen at han var ute ved drapet ved Gamleveien og fikk svar tilbake at Sanden også var der. Han var utenfor mobildekning, men de hadde kontakt med han på nødnettradio og kunne gi beskjed.

"Jasså, så helsemyndighetene har fått ny uniform" smilte lensmann Sanden. Den røslige politimannen lente seg mot dørkarmen og kikke på Arne med hevede øyenbryn. "Jeg prøvde å ringe deg for litt siden for å fortelle at vi har funnet Lars Johannessen. Du veit han som jeg var bekymret for oppe ved Svartkulp?" Eneboeren, ja. Sanden fortalte at legevakta hadde ringt og sagt at de hadde fått inn en forvirret Johannessen som ikke kunne gjøre rede for seg. Han var stygt skadet i beinet og i magen ved siden av en stor kul i hodet. På vei inn på sykehuset hadde han mistet bevisstheten og kunne ikke fortelle hva som var hendt. "Svartkulp ligger da bare et par kilometer lenger innafor gården hvor jeg fant liket" spurte AI og følte hjernen koble, assosiere, lage forbindelser og sammenhenger. "Nettopp" kom det tørt fra politimannen. "Vi må snakke med innsatsleder, få gitt info videre og satt i gang et søk".

Det ble mye aktivitet, samtaler og undersøkelser. Det ble tatt DNA test av Arne, og han måtte snakke med flere polititjenestemenn før han fikk lov til å snu sykkelen hjemover. Mørket hadde sneket seg inn på han uten at han hadde oppdaget det og han måtte trille sykkelen fram mot bilveien. Han ble helt blendet av utallige blitslys da han kom ut på Gamleveien. Ved innkjørselen hadde politiet stengt av veien med vakthold. På andre siden var det fullt av journalister, fotografer og skuelystne. Alt fra Tv2 til lokalavisa og naboer var samlet nede ved veikrysset. Pokker! En 90 graders sving brakte han inn i småskauen vekk fra sammenstimlinga. Han bar sykkelen gjennom noen busker, snublet seg rundt noen steiner ned mot et bekkefar som ledet ut nedenfor veikrysset. Bare han kom seg utenom journalistene kunne han sykle hjem. Plutselig så han en rød flekk flytte seg bortover bakken før den stoppet midt på brystet sitt. "Væpnet politi! Bli stående". Rett foran han dukket det opp en person som han bare skimtet ansiktet på, resten var svart. Den røde prikken på brystet hans var et lasersikte! Atter en gang hoppet hjertet i brystet på han før det tok sats og økte pulsfrekvensen til tett oppunder 160.

/