Drapstruende eller kontaktsøkende?

Hvordan får han det til? Emily lå ved siden av Arne i senga og kikket ømt på han. Han sov som en stein og snorket så vannglasset på nattbordet klirret. Han var sovnet fortere enn hun hadde klart å få varmen under dyna da hun la seg samtidig med han. Det gjorde han alltid uansett hva som var skjedd og hvor det var. Godt sovehjerte var et understatement! De hadde sittet og pratet ut over kvelden etter at han kom hjem fra rundvelten med jobb-bilen. De var ikke i tvil om at AI var en del av bakgrunnen for de fire drapene. Skulle han virkelig drepes i slutten av bilturen? Kunne det være en annen årsak for kidnappingen? De hadde raskt konkludert med at beslutningen om å kræsje bilen hadde vært en riktig avgjørelse. Hvor hadde de vært på vei? Skogsbilveien delte seg flere ganger innover i skauen. Var det plasser der som kunne forbindes til drapene eller bakgrunnen for drapene? Det ene spørsmålet bare ledet til et nytt. Det var ikke mulig for dem å finne forbindelser eller tegn som pekte mot en sammenheng . Med hodet fullt av spørsmål sovnet Arne med en gang mens Emily ble liggende å gruble.

Fire personer med forbindelse til Lillebo. Nei, det var sikkert seks personer. Arne måtte jo regnes med og det var vel ganske sikkert at gjerningsmannen også hadde noe med institusjonen å gjøre. Hun og Arne hadde ingen hemmeligheter for hverandre. Hun hadde alltid vært den han kunne snakke med om det han opplevde som lege. Noen ganger var hun skulderen å gråte på, andre ganger viktig for å hjelpe Arne til å sette ting på riktig plass etter vanskelige opplevelser på jobben. Hun var hans faste defusingpartner. Hun kjente godt hendelsen på Lillebo med den mishandlede kaninen, Lars Johannessens reaksjon og den mystiske halvbroren til institusjonslederen. Det kunne da ikke være noe der som var grunn til å drepe Arne? Kanskje tvert i mot? Allerede den gange Johannessen var blitt tatt for å drepe og mishandle kaninen hadde hun og mannen diskutert om det skjedde overgrep på Lillebo og at kanindrapet var et fortvilet rop om hjelp? Politiet den gang hadde henlagt saken ganske raskt fordi de mente det ikke var bevis for noe sånt. De sa at man måtte regne med sånne utagerende hendelser når man hadde med så utfordrende barn og ungdommer som bodde på Lillebo. Var det noe her allikevel? Skjulte Arne noe? Emily var langt fra naiv. Hennes bakgrunn som psykolog og dessuten en av Norges beste MMA utøvere gjorde henne mange ganger bedre til å vurdere Arnes reaksjoner og hendelsene han fortalte om enn han sjøl. Allikevel visste hun at det ikke er mulig å kjenne alle sider av et menneske. Det var bare det at hun stolte 100% på han. I denne saken var hun ikke i tvil. Arne var helt ærlig når han fortalte om sitt forhold til de 5 personene fra Lillebo. Da hadde vel knivmannen heller ikke noen grunn til å forsøke å drepe han? Emily opplevde at snorkingen til Arne ble svakere og endret seg til den djupe brummingen til en kraftig dieselmotor. I taket så hun lyset fra billyktene lyse opp et gårdstun med flere gamle hus og var det ikke en gamme der i utkanten? Hun kjente igjen bakhodet til Arne foran seg. Konsentrert styrte han den tunge bilen i høy hastighet innover skauen mot gården. I passasjersetet satt en mindre person med svart langt hår bundet bakover i en hestehale med en stor flott fjær i. Ansiktet var vendt mot Arne og det var da slett ikke hat i blikket som var rettet mot føreren av bilen? Emily rykket til og satte seg brått opp i senga. Hun drømte! Lettere sjokkert innså hun at hun faktisk hadde drømt seg inn i Arnes hendelse og at underbevisstheten hadde presentert henne for en annen mulig fortolkning av kidnappingen. Det var jo ikke rart at han ble tvunget med makt til å bli med inn i skauen. Det kunne vel være at det var Gulkapersonen som var gjerningsmann og ville ha kontakt med Arne heller enn drepe han? Hun vred seg mot ektemannen i senga og la seg inn til han. De måtte ta en alvorlig prat i morra og vurdere kidnappingshendelsen på nytt.

“Hva har det med saken å gjøre at kona di er champion i MMA?” Moset laget en perfekt røyking der han lente seg mot fronten på tjenestebilen mens han så skeptisk på Arne Isdal. “Hun skjønner slåsskamper, tenker som en angriper og veit at man må gripe en sjanse når den er der.” Kommuneoverlegen og psykologkonen hadde hatt akkurat samme diskusjon til frokost som han nå presset etterforskningslederen til å lytte til mens han utålmodig la fram Emilys tanker. “Du blei rispet i halsen og stukket med kniv i sida, Arne. Det virker ganske farlig og besluttsomt på meg. Du var i livsfare der i bilen på vei mot en tidlig død. Sånn tolker nå jeg det. Det er til og med mulig han prøvde å drepe deg i bilen mens dere rullet rundt.” Emily sier at det kan like så godt kunne vært at han benyttet sjansen da jeg kom aleine ut til bilen i mørket. At han brukte sitt sterkeste angrepsvåpen til å få meg med for å prate med meg heller enn å drepe meg. Akkurat som en MMA utøver vil gripe den beste angrepsmetoden som gir minst skade på en sjøl. Moset snudde pipa og banket pipehodet mot bilens forskjerm. De små glørne som han banket ut av pipa brant seg fast i billakken uten at han enset skaden. “Det er den kjappeste utvikling av Stockholmsyndromet jeg har hørt om noen gang, AI. Du brukte bilturen til å få sympati for din egen kidnapper. Er du ikke bare alt for naiv nå? Det er drept 4 mennesker med kniver vi veit at denne mannen har stjålet fra deg. “ Et raskt flir for over ansiktet til piperøykeren mens han fylle pipa med velluktende tobakk. Arne smilte tilbake. “Jeg er jo ikke etterforsker, men til og med en kommunelege kan regne ut at det ikke er mulig at samme person kan ha drept alle fire ofrene, Gudbrand. Det er flere involvert her. Det kan jo godt være andre som har forbindelser til Lillebo institusjonen. Det var tross alt 12 ungdommer som bodde der, både gutter og jenter. For ikke å snakke om foreldre, pårørende og andre ansatte?” Det var blitt fyr i pipa igjen. Ut av røykskyen fra pipa dukket plutselig ansiktet til lensmann Sanden opp. Han var kommet opp på siden av dem og pirket irritert i brannskaden i lakken på tjenestebilens forskjerm. “ Brenn opp din egen tjenestebil, Moset. Vi må beholde bilene våre i 15 år før vi får byttet dem ut så vi passer godt på dem. Jeg skulle bare gi beskjed om at de ikke har noen resultater fra helikoptersøket i skauen rundt bilvraket. De har brukt det varmesøkende kameraet aktivt uten funn. Virker mer som om du ble angrepet av et spøkelse, Arne!” Erik Sanden flirte, fant fram snusboksen fra lomma, banket på lokket og samlet en dose med fingrene mens han spyttet ut den gamle snusen. “- men jeg er enig. Det er vi vel begge, Gudbrand. Det er flere gjerningsmenn her.” Etterforskningslederen nikket og tok et djupt drag av pipa. Forsiktig kikket han bort på kommuneoverlegen og luftet en gryende idé. Hvis det nå var sånn at gjerningsmannen ville snakke med Arne Isdal kunne de kanskje bruke det til å komme i kontakt? Lensmannen spyttet snus, overrasket. “Du kan da ikke mene at vi skal bruke´n som lokkedue? Åssen veit du at det ikke bare er som å levere´n til slakt hos massemorder´n?” Arne Isdal ble bleik og begynte på en protest som raskt ble stoppet av etterforskningslederen. “Det er klart at skal vi gjennomføre noe sånt må vi sikre oss på alle måter så risikoen blir minst mulig. Jeg mener det lar seg gjøre hvis vi kontrollerer omstendighetene, tid, sted og hvordan møtet gjennomføres. Utfordringen er mest å få til et møte, synes jeg.” De to politimennene så på hverandre og nikket. Før Arne hadde tenkt seg om skjønte han at han kom til å gå med på en plan for å få til et slikt møte. Hvis det bare var han som kunne bringe denne forferdelige saken nærmere en løsning måtte han bidra. Verre; han fortalte de andre to at det beste ville være hvis Emily kunne bli med! Det var naturlig at de var sammen, hun var bedre til å forsvar seg enn noen politimann. De ville ha langt større sjanse til å forebygge vold når de var to sammen uten at gjerningsmannen ville oppfatte det som truende. Det var bare en hindring. Emily måtte mene det samme og ville være med.

/