En minnepinne med jævelskap

Arne hadde overrakt minnepinnen til etterforskningslederen og satt nå sammen med de andre etterforskerne og lensmannen på politihuset i Drammen. Han var kvalm og flere rundt han var gråbleike der de satt å så på overgrepsbilder på storskjermen. Det var en blanding av gamle skannede bilder, nye digitale bilder og noen videoer. Noe som så ut som en skannet håndskrevet logg opptok også mye plass på minnepinnen. Der kunne de se kronologiske notater helt tilbake til slutten av 1970tallet. Forskjellig håndskrifter, men med samme systematiske beskrivelse av overgriper, hvilket barn som fortalte om overgrep og beskrivelse av skader med henvisning til bilder eller filmer der det fantes.

Minnepinnen var en forferdelig dokumentasjon på et system for overgrep på barn fra Lillebo. Det var datoer og beskrivelser, navn og alder på barn som var blitt voldtatt og brukt i seksuelle handlinger. Først i loggen var det beskrevet hvorfor loggen ble laget. Barna hadde mange ganger forsøk å si i fra til personer på Lillebo, til barnevern og til og med politi. Hver gang var de ikke blitt trodd fordi de var “spesielle barn” de ikke kunne stole på eller som var psykisk utviklingshemmede man ikke kunne tillegges troverdighet. Loggen var en lang vond beskrivelse av hva mange forskjellige barn hadde fortalt hverandre og fått skrevet ned som sin eneste måte å håpe på rettferdighet en gang i framtida.

Bildene viste alt fra skader på barn til utydelige bilder tydeligvis tatt av skjulte kameraer som allikevel viste klare overgrep mot barna. Jo nyere bilder jo bedre kvalitet. Det var ikke vanskelig å kjenne igjen overgriperne på bilder og filmer. De nyeste bildene var 10 år gamle. Det var like før Lillebo ble nedlagt. Det var tredve år med dokumenterte overgrep på minnepinnen!

På et tidspunkt endret loggen seg. Det samme gjorde bildene og filmene. Loggen ble nå ført i en sirlig pen, litt feminin, skrift. Den var systematisk, klinisk beskrivende av hendelser og med referater fra møter mellom barna. Bildene og filmene ble mye bedre som om det var noen som både hadde utstyr og kunne bruke det på en nesten profesjonell måte. Samtidig kom det mange referanser til en webside som ble beskrevet som inngangen til “the dark net”. Loggen fortalte kort om en gruppe pedofile som samarbeidet om overgrep mot barn, fo å filme det og skaffe flere barn til deres aktiviteter. initialene SMH gikk igjen på svært mange av loggføringen. Det var tydelig at hun Arne kjente som Petra Nyplass var en viktig deltaker i pedofilnettverket.

Ett dokument på minnepinnen gjorde sterkt inntrykk på de som åpnet det. Det var en liste med navn på barn og ungdom som var døde i perioden fra de første dokumenterte overgrepene fram til Lars Johannessens dødsfall. Bak hvert navn var det tre kolonner. Den ene kolonnen het “antall overgrep” den andre; “ dødsdato” og den siste het; “dødsmåte”. Det var 23 navn hvor dødsmåten alle var beskrevet som selvmord. Alderen på de døde varierte fra 7 år til 35år.

Alle de ofrene etterforskerne jobbet med i drapssakene var med på fotografiene fra Lillebo. Fire mennesker hadde direkte vært årsaken til 23 unge menneskers død!

Gudbrand Mostad lente seg over bordet mot de andre som var til stede. “Disse opplysningene skal INGEN få vite før vi er ferdig med etterforskningen! Innholdet på minnepinnen skal ikke overføres til noen av våre andre politisystemer. Vi har en lekkasje som gjør at morderen har kunne få vite hva vi har avtalt internt. Hvis det Isdal sier er riktig tilstod jenta i den oransje genseren drapene og at de hadde vært flere om gjennomføringen. Det er uansett en person med en god del ressurser både personlig og teknisk.” En ung politietterforsker rakte opp handa og spurte: “ Hva skal vi nå prioritere øverst. Overgrepene og mishandlingen som ble utført av de fire ansatte på Lillebo har ført til langt flere dødsfall enn disse fire drapene. En kan jo være fristet til å si at de fikk som fortjent?” Sjefsetterforskeren nikket tankefullt, stappet ny tobakk ned i en flunkende ny krumpipe og svarte: “ Vi deler etterforskningen i to. Jeg ber Kripos om en større stab etterforskere som fordeles. Jeg leder fortsatt etterforskningen av drapene mens vi får inn en ny leder for gruppa som skal gå gjennom overgrepene på Lillebo. Arne Isdal, du må tilbake i din vanlige jobb, men vi trenger deg til å gå gjennom journalene slik jenta ba om. Vi finner ut hvor de befinner seg og avtaler med deg når vi har dem klare.” AI reiste seg. “ Jeg tror det kan bli vanskelig. Lillebo er nedlagt for mer enn ti år siden. På den tida ble vanligvis journaler pakket ned og overført til fylkeslegen. Der hvor det ikke har vært aktivitet i journaler siste 10 år blir de makulert.” Det ble stille i rommet. Hvordan skulle de få verifisert de grusomme opplysningene på minnepinnen hvis de ikke hadde noen annen dokumentasjon de kunne sammenstille opplysningene med? “Ok. Vi gjøre undersøkelser og forsøker så godt vi kan. I mellomtiden må vi gå grundig gjennom det materialet som er på minnepinnen. Lederen for den nye etterforskningsgruppe får ta kontakt med sedelighetsavdelingen for å finne ut mer om pedofelinettverket som nevnes i loggen. Det må være mange detaljer både i loggen, bildene og videofilmene vi kan jobbe videre med.”

Mostad hevet møtet etter at han hadde avtalt at alle som hadde vært med i etterforskningsledelsen til nå skulle gå gjennom tøyet sitt for å lete etter avlyttingsutstyr. Samtidig skulle teknisk avdeling i PST komme med sitt nyeste søkeverktøy for å gå over biler og lokaler for å søke etter slike enheter. Arne Isdal måtte finne seg i å få besøk hjemme av spesialister på hacking av datautstyr og for å lete etter enheter som kunne avlytte dem hjemme.

Arne ble holdt tilbake av Mostad mens de andre forlot møterommet. “Arne, vi må få vite mer om denne Gulka. Alt du veit om denne personen må vi samle sammen til en profil.” Arne kikket oppgitt tilbake på politimannen. Det var kjapt å oppsummere hva han visst om Gulka; tynn, mellom 1,6 og 1,7 meter høy, mørkhåret, langt hår, forbausende senesterkt og rask, ca 35 år? Jenta han hadde møtt på toget virket langt yngre enn 35 å.r Kunne det være samme person som kidnappet han eller som var på Lillebo? Det eneste han husket fra tida der var at den personen som ble kalt Gulka var en gutt, men det passet slett ikke med det de hadde sett på toget. Det var fortvilet så lite de visste om denne personen? Mostad bannet mens han fyrte opp i pipa på vei ut av politihuset. De hadde ingen digitale spor som pekte i retning av denne personen, ingen bilder eller opplysninger som kunne gjøre det letter å spore henne. Interpol hadde jobbet med å finne fram til en profil i ei uke uten at de hadde fått noen positive opplysninger derfra. “Det eneste sporene vi har etter henne er ditt møte med henne og en opplysning fra en bussjåfør som hadde fortalt at ei jente hadde snudd i døra dagen før der på togstasjonen da hun hadde forsvunnet ut fra toget. Sjåføren kunne ikke gi noe signalement annet en ei jente sammen med mange andre elever som trengte seg inn og ut av bussdøra.

AI skyndte seg ut av polithuset bort til leiebilen som var parkert på parkeringsplassen utenfor. Han hadde raskt fått en leiebil i bytte for vraket som var blitt hentet oppe i skauen etter rundvelten. Det var fortærende å vite at verken han eller Emily kunne gi en beskrivelse av utseende til jenta som hadde møtt dem på toget. Hun hadde vært smart og stått bak Emily for å kunne sette sjokkpistolen i ryggen på henne. Emily var god med ansikter, men hadde ikke fått sett ansiktet hennes i det hele tatt. “Hevner” kalte kvinnen seg. Drapskvinnen hadde tatt livet av alle fire fra Lillebo og vist en foruroligende evne til å komme seg vekk fra politi og unngå å bli oppdaget. Hvorfor var hun så her i området fremdeles? En isnende erkjennelse slo ned i Arne. Det gikk kaldt ned over ryggen hans. Hun var ikke ferdig! Det kom til å bli flere drap!

/