Møtet

“Jeg er ganske sikker på at Arne Isdal har rett, Erik!” Pipa til etterforskeren vippet ivrig opp og ned i munnviken mens han fortsatte: “ PST har tatt kontakt fordi de har fanget opp aktivitet på Snapchat som de kobler til drapene vi jobber med. En snap med et bilde av en Bowiekniv og teksten “Want it back?” ble sendt til Isdals Snapchat konto til morra´n i dag.” Moset banket ut gammel tobakk av pipa mot hælen på støvelen sin mens han ivrig pratet i mobiltelefonen. Lensmann Sanden nikket for seg sjøl og ble raskt enig med Moset om å samle sammen et møte i etterforskningsledelsen og invitere kommuneoverlegen for å planlegge hvordan de kunne få anholdt drapsmannen. Først måtte Isdal svare på snapchaten så de fikk kontakt.

“Svarer du på den er jo det det samme som å be om å møte morderen, Arne!” Emily ristet sint på hodet der de satt ved frokostbordet sammen med Theo og Ida. Hun hadde krevd av Arne at han skulle fortelle de voksne ungene om kidnappingen, om hennes vurdering av at morderen ville snakke med pappa´n deres og politietterforskerens forslag om å bruke han som lokkedue for å fange drapsmannen. Begge var sjokkert over hvor involvert faren deres var blitt i drapssaken, men begge var ivrige på å få høre detaljer om hvordan de kunne bidra til å ta morderen. “Det er klart at vi ikke kan stole på at politiet klarer å sikre deg 100% i et sånt møte, pappa! Med mamma sammen med deg er du mye tryggere, men best er det hvis Theo og jeg også kan legge en plan sammen med dere to.” Ida kikket over på Theo som nikket mens han kikket på mobilen til faren for å se hvem som kunne være avsenderen til snapchat meldingen. Theo hadde utviklet sin interesse for mobilteknologi etter videregående skole og hadde raskt blitt ansatt i Telenor etter at han hadde jobbet som lærling i en lokal avdeling. Der hadde han vist seg å være et naturtalent innen den teknologien de hadde mye bruk for. Nå kunne han velge å vrake jobber, men han viste ingen interesse for karriere innen mobilteknologi industrien. Han trivdes der han var så lenge han fikk bruke kunnskapene sine i utfordrende utviklingsprosjekter. “ Det er ikke mulig å koble avsender opp mot noe vi kan bruke for å identifisere eller finne avsenderen, pappa. Det eneste vi kan gjøre er å svare på meldingen.” Han skvatt da mobilen plutselig dirret og ringte i handa hans. Ukjent nummer kom det opp på skjermen. Han rakte den over til faren som fikk høre at det var Gudbrand Moset som inviterte han til møte med etterforskningsledelsen og ledere fra operasjonssentralen og beredskapstroppen i politiet. “Ok, Arne. Jeg skjønner at vi ikke får deg med hvis ikke Emily får være med. Jeg mener det er helt galt å utsette henne for dette, men jeg skjønner hun er bedre rustet til å forsvare seg enn du er. Det vil ikke være vanskeligere for oss å sikre dere to enn bare en så lenge dere holder sammen.” Etterforskningslederen sukket oppgitt mens han gav etter for Arnes krav.

En ny snap var kommet nesten umiddelbart etter at Arne hadde svart “tommel opp” på forespørselen om han ville ha tilbake Bowiekniven sin. “It´s ok to bring your wife. Meet me at the train station i the middle of the town at 15 pm tomorrow.” Arne ble bleik. Han så Emily tenke det samme som han. Han kjente henne godt og la merke til at pulsåren hennes dunket tydelig på siden av halsen. Hun var sint. Hvordan kunne morderen vite at Emily skulle være med før de hadde avtalt. Ble de avlyttet? Her hjemme eller på mobilen? Eller var det politiet som lekket informasjonen? Moset fikk røyken feil i halsen og hostet hardt da han fikk vite hva Arne fortalte. Det var som pokker. De lekket informasjon et eller annet sted. Etter en raskt diskusjon med de andre politiledere ble konklusjonen at aksjonen skulle fortsette, men med radio- og telefontaushet og kun informasjon direkte til hverandre. Under aksjonen måtte de bruke kryptert kommunikasjon på nødnettradioene, men så lite som mulig. Møtestedet og tidspunkt var avdekket. De nærmet seg en anholdelse av hjernen bak seriedrapene! En omfattende aksjon med bevæpnet politi både i sivil og uniform ble stille satt i gang for å sikre Arne Isdals møte på angitt sted på stasjonen. Den store utfordringen var at tidspunktet var akkurat da pendlertoget fra Oslo kom inn til stasjonen samtidig med toget til Oslo. Det ville være masse mennesker på perrongen og ikke mulig å bruke håndvåpen uten stor fare for å skade uskyldige. Stoppet de togene før stasjonen og ryddet perrongen ville de jo bli avslørt.

Klokken var 14.58. Toget var i rute. Erik Sanden svettet så han var kliss vårt under den skuddsikre vesten der han stod sammen med en gruppe elever fra videregående skole som ventet på toget. Pokker også! De skulle ikke gått med på dette møtet. De hadde overdrevet muligheten til å beskytte kommuneoverlegen inne i en mengde mennesker her på perrongen. Han så fire sivile politimenn like i nærheten av Arne og Emily som stod på den midtre perrongen da toget vest fra kom inn på stasjonen samtidig med toget som kom fra motsatt kant. Plutselig var to perronger fulle av pendlere, elever og andre reisende. Ei slank jente i skjørt med sterke farger, en helt oransje genser og svart hår fanget hans oppmerksomhet. Det var jo umulig å ikke følge henne med øynene. Sammen med mange elever ble Emily og Arne omringet et kort øyeblikk. Den fargerike jenta smilte til Arne og vinket til Emily. En de kjente? Arne så forvirret ut men snudde seg sammen med kona og gikk på toget. Hei! Det var ikke avtalt! Den ene av de fire politimennene rakk akkurat kaste seg inn på en vogn lenger bak på det samme toget da dørene lukket seg og de to togene gikk i hver sin retning. Lensmannen grep radioen sin og ropte inn i den at objektet deres nå var på toget vestover! De var nødt til å løpe til bilene sine de hadde parkert godt unna stasjonen for å følge etter toget mot neste stasjon. På vei løpende vekk fra perrongen oppdaget Lensmann Sanden at han ikke kunne få øye på jenta i den oransje genseren. Hun hadde da ikke gått på toget igjen?

“Jeg veit at Emily er en sterkt MMA utøver. Jeg vil deg ikke noe ille, Isdal. Bare hør på meg. Ikke prøv å stoppe meg eller holde meg. Det du kjenner i sida, Emily, er et elektrosjokkvåpen som lydløst lammer deg umiddelbart hvis du så mye som rører deg. Om 3 minutter stopper vi på neste stasjon og jeg forsvinner.” Gulka stod tett inntil dem. Hun så ut som en pen student lik mange av de andre rundt dem. Den oransje genseren var vrengt og hang rundt livet. Den blågrå innsiden dekket mesteparten av det fargerike skjørtet og hun hadde en nøytral bluse på overkroppen. Det svarte glatte håret var stappet opp i ei lue. “ Ja det er jeg som er en av morderne dere leter etter, Isdal. Vi er hevnere fra Lillebo. Hevnere. Du er den eneste som kan komme til å forstå hva vi hevner. Tenk gjennom tida di på Lillebo. Skaff tilgang til journalene og rapportene. Få politiet til å sjekke bakgrunn og historie til de døde. Ikke minst Petra Nyplass, eller Silja Marjolinen Hætta, som hun het før Lillebo. Denne minnepinnen inneholde mesteparten av den informasjonen jeg har fått tak i. Kos deg med bildene. Sammenlign det med hva du beskrev i journalene på Lillebo å få innsikt.” Hun stakk en liten minnepinne i lomma hans. I det toget seg inn på neste stasjon trakk hun seg vekk fra Emily og Arne. De så hun puttet noe i veska hun bar på mens hun fulgte de andre elevene som strømmet ut av toget mot to busser som ventet. En forvirret mann som umiskjennelig lignet en politimann i sivil kikket seg til alle sider ute på perrongen. Han ble stående igjen sammen med Arne og Emily mens toget akselererte ut fra stasjonen. I neste øyeblikk skrenset fire svarte SUV er inn på stasjonen. Gudbrand Moset hoppet ut av den første og kastet pipa si i bakken i sinne da han så de tre aleine på perrongen. Ei lite jente i oransje genser hadde lurt dem trill rundt.

/