Katastrofealarm

Torkil Fransli var tilfreds og koste seg egentlig der han satt på toget opp mot Hokksund. Han hadde full kontroll på livet sitt både privat og på jobb. Det ga en egen god følelse å vite at alle anstrengelsene betalte seg og planene fungerte. Han var godt forberedt til møtet med ordførerne. Tankene hans streifet innom møtet foran dataskjermen i går. Han merket at han med en gang reagerte med å få reisning og han måtte flytte litt på seg på togsetet. Han var redd andre kunne se at han var seksuelt opphisset. Han åpnet veska si og fant fram sakspapirene til møtet for å komme over på andre tanker. Toget stoppet på Mjøndalen stasjon og inn kom en hel klasse med ungdommer i høylytt diskusjon, latter og bevegelse. Fransli fikk ikke konsentrert seg om sakspapirene, men ble sittende å beundre de unge pene menneskene i skjul. De stod og satt rundt han. Det var trangt med så mange ungdommer i vogna, men han nøt hvert sekund og merket at han slett ikke klarte å koble seg vekk fra de opphissende bildene som skiftet i hodet hans samtidig med nærheten til de unge kroppene. Toget nærmet seg Hokksund, men stoppet først på Steinberg. En pen gutt som satt rett ved siden av han reiste seg, presset seg forbi Fransli og ungdommene og gikk ut på perrongen. Han snudde seg da han kom ut og snudde seg mot vinduet hvor Torkil Fransli satt. De fikk øyekontakt. Det var et uttrykk i øynene på gutten som fikk det til å gå kaldt ned over ryggen på fylkesordføreren. En følelse av intens fare gikk gjennom han mens han så at gutten tok opp sin mobiltelefon og tekstet på den. Mens toget begynte å forlate stasjonen plinget det i Franslis telefon. En tekstmelding lyste i mot han: “ Hvis du vil leve må du sitte helt stille. Jeg har plassert en elektroniske bombe på deg. Beveger du deg går den av. For meg betyr det ingenting hvor mange som dør sammen med deg. Prøver du å ringe til noen eller snakke med noen utløser jeg den. Jeg har hacket togsettets kamera og ser deg hele tida.” Fransli satt totalt sjokkert i stolen og så seg forferdet rundt på alle ungdommene som strømmet mot utgangsdøra i det toget sakte ankom Hokksund stasjon. Samtidig plinget det inn en ny tekstmelding på mobilen hans sammen med tekstmeldingslyder i alle mobiltelefonene rundt han. “ Dette er en bombealarm! Forlat toget så raskt som mulig!”

Lensmann Sanden satt sjokkert å stirret på mobilen med teksten om bombealarmen. Lensmannskontoret lå rett over gata for togstasjonen og han registrerte i løpet av fire hjerteslag at alle inne på lensmannskontoret forbauset fant fram sine mobiltelefoner og kikket opp på han med forskrekkelse. De visste alle sammen at lokaltoget nettopp var kommet inn på togstasjonen. Erik Sanden brårreiste seg og ropte inn i callingen som stod på kontorpulten. “ Brian! Du ringer til Moset og informerer. Hassan og Ylva blir med meg over til stasjonen. Nå!”. På veien ut kalte han opp operasjonssentralen på nødnettradioen og gav en kort informasjon. I det de tre uniformerte politifolkene rundet hushjørnet fikk de se at det tømte seg ut hundrevis av passasjerer fra toget. Folkene løp det de kunne vekk fra stasjonen. Det var vilt kaos.

Også togfører Dag Larsen fikk tekstmeldingen der han satt i lokomotivet på godstoget fra Sandnes som hadde ventet på lokaltoget i spor 2. Han var klar til å kjøre videre, men hadde ikke enda fått grønt lys. Han kikket til venstre akkurat tidsnok til å se kollegaen i lokaltoget reise seg fra førersetet sitt og storme ut av togsettet. “ Trafikksentralen kan du høre meg?” Larsen svettet på hendene mens han kalte opp sentralen. “Jeg må vekk fra stasjonen med den lasta jeg har på vognene så fort som mulig!” Det sprakte i høyttaleren da en opphisset stemme svarte han: “ Negativt! Du må bare komme deg vekk fra toget. Vi har også fått en bombealarm, men det er ikke på L12 men hos deg. Det skal være plassert en større sprengladning under en av vognene du har med propan. Evakuer toget og sett deg i kontakt med politi eller kommunal kriseledelse. Vi varsler dem parallelt med deg.” Larsen grep togradioen og skyndte seg ut av lokomotivet.

I Tønsberg satt 14 operatører i politiets operasjonssentral forskrekket og så på alarmmeldingen på skjermene sine. I noen lange sekunder opplevde den nye operasjonssentralen oppstarten av den største katastrofehendelsen siden Lillestrømulykken i 2000 da et tog med propangass kolliderte på stasjonene med fare for en voldsom eksplosjon. Dagens leder av operasjonssentralen bråsnudde mot operatørene sine og ropte ut raske ordre samtidig med at trippelalarmen gikk ut også til 113 og 110 sentralen. “Faen! Nå savnet han 113 sentralen som lå i Drammen!” De måtte snakke sammen, men måtte de klare seg med telefon. Lederen på 110 sentralen stod allerede i døra. De tok en rask rådslagning mens en operatør fikk AMK sentralens leder på tråden. Det måtte bli storstilt evakuering! Politimesteren ble varslet. Dette måtte bli en jobb hvor kollektiv redningsledelse ble kalt inn og kommunens kriseledelse måtte samles. Beskjeden fra 110 sentralen var at det måtte skje en evakuering av alle mennesker lik den på Lillestrøm. Det måtte settes i gang en evakuering i en radius på 800 meter fra toget!

Lensmannen kunne ikke annet enn å se på alle menneskene som flyktet fra stasjonsområdet. De hadde ikke mulighet til å organisere noe effektivt nå. I øreproppen hørte han beskjed om å gå over til BAPS gruppe 1 for felles kommunikasjon mellom politi, brann og helse. Samtidig fikk han oppkall i egen talegruppe for politiet om den nye bombetrusselen. Herregud. De stod sammen med hundrevis av mennesker i nærheten av en voldsom propanbombe! Nå måtte de organisere en storstilt evakuering så fort som mulig. “Hassan! Du springer bort til rådhuset og får tak i ordfører eller rådmann. Du må være lisason for meg. Få dem opp på nødnettet. Ylva du må finne et sted vi kan ha som KO. Det må være nære nok, men trygt! Jeg trenger radioen din så jeg kan være både på BAPS 1 og egen talegruppe. Skaff deg en ny radio på stasjonen. Kontakt meg på egen talegruppe når du har funnet et sted for KO.”

AI var allerede alarmert. Nødnettradioen på kontoret hadde pepet gjentatte ganger og han hadde hørt at legevakta ble alarmert fra 113 sentralen og at kriseledelsen skulle varsles. Han Hadde allerede åpnet BAPS 1 kanalen og tatt den andre radioen de hadde på kontoret til å stå åpen på helsekanalen til legevakta. Han sprang ut av kontoret bort til sjefens kontor og dro han med ned til rådmannen og ordførers kontor mens han satte sjefen inn i situasjonen. I servicesenteret ga han beskjed om at politimannen skulle sendes rett inn til rådmannens kontor. Ordføreren var ikke på kontoret sitt, men kom rett etter de andre inn til rådmannen iført sitt pentøy og ordfører kjeden. “Dere skal ha god grunn til å dra meg rett ut av kommunestyresalen hvor jeg holdt på med å vigsle et brudepar!” To minutter etter satt hun seg sjokkert sammen med de andre. “Hvordan skal vi få varslet alle de som skal evakueres i 800 meters radius fra stasjonen?” Rådmannen kikket på politimannen som akkurat kom inn døra fra servicesenteret. “Jeg er politibetjent Hassan Mohammad. Politiet ber om at dere etablerer kriseledelsen og et evakueringssenter i trygg sone mer enn 800 meter fra stasjonen. Jeg skal være liaison for dere og sørge for informasjon til og fra kriseledelsen og politiet.” “Vi er allerede samlet som kriseledelse og må avklare hvor vi skal etablere EPS når vi nå sender ut evakueringsvarsel. Vi må gjøre dette på en så grundig og god måte at vi får med oss alle uten at noen blir hysteriske eller skadet” Rådmannen var blek mens hun fortsatte: “Vi kan bruke sms varsling, men det er mange i Hokksund sentrum nå som ikke har bostedsadresse her. Vi har ikke områdevarsling på vårt sms system. Hvordan skal vi gjøre det? Vi er jo også i fare her. Vi må evakuere med en gang. Jeg vil ha med full kriseledelse. Hvor skal vi evakuere til?”

På L12 til Kongsberg satt det igjen én passasjer. Torkil Fransli hadde forsiktig kjent seg fram til at det var noe som lignet en litt tykk mobiltelefon i den ene jakkelomma hans. Han turte ikke røre den eller bevege seg. Han kunne se hvordan folk flyktet fra toget og stoppet opp på god avstand for å kikke seg tilbake. Ingen la merke til han der han satt stiv og svett. Det plinget i mobilen hans som viste en sms: “Jeg ser du har oppdaget e-bomben. Være sikker på at den er dødelig og at jeg følger deg på kamera. Sitt helt stille og vent på beskjed om hva du skal gjøre. Gjør deg noen tanker om pedofelinettverket ditt mens du venter. Det er siste dagen det eksisterer og du som leder.”

Gudbrand Moset var varslet og hadde samlet sine nærmeste rundt seg. Han var sikker på at terroristen som nå truet Hokksund sentrum var den samme de jaktet på. De hadde nærmet seg på internett og var på vei til å konkludere at det nok var flere som samarbeidet, men de hadde ikke klart å sirkle inn hvor den, eller de, var lokalisert. Mye tydet på at terroristene hadde skiftet datautstyr for de hadde ingen aktivitet fra tidligere IP adresser. Han hadde forsøkt å få kontakt med Lensmann Sanden, men han var alt for opptatt med evalueringsarbeidet til å kunne svare. Derimot svarte kommuneoverlegen med en gang da han ringte på mobiltelefonen. Det var rart. Med den mobiltrafikken som nå var i Hokksund var allerede mobilnettet så hardt belastet at det var få som kom gjennom. “Jeg har et prioritert beredskapsnummer på min mobil nettopp for sånne hendelser.” Forklarte kommuneoverlegen. “ Hva kan jeg hjelpe deg med? Vi er litt travle her med å få opprettet et stort nok EPS og starte med å evakuere folk.” “Vi må møtes i det KO som opprettes i Hokksund for å diskutere hvordan vi skal søke etter den jenta vi leiter etter.” “Beklager, Moset. Jeg har ikke tid til å bistå politiet nå. Vi skal evakuere en masse mennesker og jeg står midt oppi det. Går den bomba av under vogna med propan får vi langt flere lik å jobbe med enn de som er myrdet.” Moset bannet inni seg. Alle ressurser var nå rettet mot bombetrusselen og selv han forstod at hans etterforskning måtte nedprioriteres. “Jeg får et annet oppkall på mobilen, Arne. Jeg kommer tilbake til deg.”

Erik Sanden hadde fått ut så mange tjenestemenn det var mulig å få tak i. De hadde brukt høyttaler og fått folkene fra toget til å evakuere vekk fra sentrum. Det var tomt rundt stasjonen, men de var ikke kommet i gang med å evakuere beboere enda. Han stod i god avstand fra togene med en kikkert og betraktet det nærmeste togsettet. En passasjer hadde gitt beskjed om at en mann satt igjen inne i toget. Nå lette Sanden med kikkerten i hvert togsett for å se om han kunne få bekreftet opplysningen. Der! Det satt en person i det midterste togsettet! Han zoomet inn og bannet høyt da han kjente igjen fylkesordføreren. Hvorfor satt han igjen? Han ble ropt opp på nødnettradioen og kjente igjen stemmen til Moset. “Fylkesordfører Torkil Fransli sitter igjen i toget med en elektronisk bombe på seg. Den vil gå av hvis han flytter på seg.” Lensmannen bannet stygt og sa det de begge tenkte: “Vi kan ikke engang få inn bombegruppe til han med ei bombe under vogner med propan på togsporet ved siden av. En fjernstyrt robot kommer seg ikke inn på toget.”

En tekstmelding tikket inn på mobilen til Torkil Fransli inne på toget. “ Det er bare en måte du kan komme levende fra dette, Tarantula. Du må tilstå hva du har gjort og fortelle om nettverket du leder!” De visste kodenavnet hans i pedofilinettverket! Fransli skjønte at døden var nær. Enten døde han nå eller han tilstod og måtte møte hevnen fra det nådeløse nettverket han hadde bygget opp. Han så opp på kameraet i taket og løftet langfingeren. Tekstmeldingen kom umiddelbart: “Vi regnet med det. Det blir en trøst for mange av oss at du aldri skal få misbruke barn igjen. Mens du sitter der publiseres nå lister med navngitte medlemmer i nettverket sammen med bilder fra overgrepene dere har filmet. Ditt navn vil for alltid være koblet til grusomhetene du har gjort mot så mange barn.” Fransli gråt da han med en rask bevegelse stakk handa i jakkelomma og grep tak i bomben for å kaste den vekk. Den eksploderte med voldsom kraft.

/