Forberedelser

Theo satt sammen med teknikere fra politiet foran datamaskinene. De hadde oppdaget hackingen av flere av etterforskernes mobiltelefoner. Nå jobbet de med all kraft for å finne hvem det var som hadde hacket seg inn. Stemningen var amper for de klarte enda ikke finne helt fram til hvilken IP adresse som var endepunktet. De ble hele tiden sendt ut på rundturer i verden og datapunkter de raskt innså ikke pekte mot den de var ute etter. Allikevel hadde de funnet et mønster. Det var to områder de som oftest kom innom når de fulgte oppkoblingen til mobiltelefonene. Berlin og Oslo var oftest involvert. Nærmere kom de ikke. Hvis bare hackeren brukte sin pc eller mobil på nettet ville de kunne sirkle inn lokalisasjonen nærmere. Det var bare helt stille. Følelsen av at de nærmet seg et slags klimaks eller noe som kunne være farlig hang som en tung sky i datarommet hvor etterforskerne jobbet sammen med kommuneoverlegens sønn.

Gulka var i Sandnes. Hun og Petter hadde gjort grundige forberedelser og funnet akkurat hva de lette etter da de gikk gjennom hva slags gods som skulle fraktes fra den nye godsterminalen i Sandnes. Det var ingen sak å finne fram til de vognene hun var ute etter. Norge var enda et såre naivt land med minimalt med vakthold og systemer som overvåket sikkerheten på slike terminaler. Det de var flinke med var gode datasystemer for logistikken av godsvognene. Det hadde vært enkelt å hacke seg inn og få god oversikt over gods, togtider, og hvilke vogner som skulle reise fra terminalen. Nå måtte hun bare vente til det ble mørkt så kunne hun gjøre de siste forberedelsene på de vognene de hadde funnet frem til. Det var en eneste usikkerhet i opplegget hennes. Hun hadde lest seg til at man slett ikke alltid kunne stole på at togene var i rute i Norge. Derfor hadde hun allerede gjort seg ferdig med en plan B hvis ikke togene var der de skulle når hun hadde planlagt.

Fylkesordføreren ropte på sin sekretær: “Marie! Har du fått bekreftet møtet med ordføreren jeg har møte med på torsdag? Det er ingen endringer i avtalen? Jeg har bestilt togbillett og har tenkt å rusle bort til togstasjonen hjemmefra.” Torkil Fransli var en sporty middelaldrende politiker som likte å bruke kroppen og vise andre at han både var fysisk aktiv og brukte offentlig transportmidler heller enn egen bil når han skulle i møter. Så langt det var mulig da. Han fikk raskt bekreftet fra sekretæren at tidspunktet for møtet var bekreftet og det så ut til at alle togene var i rute denne uka. Fransli likte å være godt forberedt til møter og ta seg tid til å bruke offentlige transportmidler. Han var en stor forkjemper for utbygging av jernbanen og viste så ofte han kunne at han også brukte tog i jobben som krevde at han var mye ute på kortere og lengre reiser. Denne gangen var det ikke lange turen, men han visste at det var bra for omdømme hans at han ble sett på toget og gående fra stasjonen til rådhuset hvor møtet skulle være. Nå trengte han å forberede saken han skulle legge fram på møtet med ordførerne i midtfylket. Det var ingen enkelt sak. Kommunene hadde forskjellige behov og meninger om saken og ha kunne ikke overlate noe til tilfeldighetene. Han mislikte sterkt når han ble presset fordi han ikke hadde forberedt seg på alle muligheter i en sak. Det var derfor han hadde sittet så lenge som ordfører. Få var bedre enn han til å forutse utfallet av politiske saker. Han var likedan i privatlivet. Både Britt, som var hans kone, og de som stemte på han i politikken hadde lang erfaring med at de kunne stole på det de så og det han sa. Ingen hadde noen gang klart å vippe han av pinnen i en debatt eller politisk diskusjon. Heller ikke hjemme. Selv om han egentlig ikke kunne huske at Britt og han hadde kranglet seriøst noen gang. Han var spesialist på å se det som var på vei og å tenke ut handlinger som dempet uro og brakte harmonien tilbake i forholdet til ektefellen. I dag ville han gå tidlig fra jobben til et annet møte. Britt ventet han ikke siden hun var hos søsteren i Sandefjord. Han hadde en spenning i kroppen han visste bare kunne løses seg på en måte. Han kjente den sitrende følelsen i magen i det han gav beskjed til sekretæren at han ikke var tilgjengelig resten av dagen. I det han rundet hushjørnet på vei ned i byen visste han at dette møtet ville gi han mer glede enn noe politisk møte hadde klart å gi han noen gang.

Petter, kjæresten til Gulka, åpnet låsen på flybeltet i det flyet svingte inn mot ankomsthallen på Torp flyplass. Sammen med de andre passasjerene reiste han seg. Den nye Mac datamaskinen stappet han likegyldig ned i sekken han tok ned fra bagasjerommet over setet. Forberedelsene var gjort før han reiste fra Berlin. Det var kanskje bare Gulka som var like dyktig hacker som han. Det var kunnskap de hadde brukt sammen de siste årene. Han hadde trengt all sin beste kunnskap om internettet ,om the dark net og hvordan man skjuler sine spor mens man spionerer på folk som både var dyktige og paranoide nok til å bruke de beste måter å skjule seg og sine handlinger på. Allikevel hadde Gulka og Petter klart det. Nå gjenstod finalen. Først lederen så hele nettverket. Alt lå kryptert på den nye Mac´n. Han visste at han hadde to “fiender” der ute. Han var sikker på at pedofilnettverket ikke visste om han, enda. Han var like sikker på at det skulle svært lite til før de oppdaget at han hadde infiltrert dem og at de angrep han. Den andre “fienden” var det norske politiet. De var langt mindre farlige, men økende flinke innen internettkunnskap. I det siste hadde de nærmet seg foruroligende raskt, men han var sikker på at forberedelsene Gulka og han hadde gjort var tilstrekkelige. Nå måtte han bare komme i posisjon og avtale neste skritt med Gulka.

/