Dilemma

Ida lette etter Theo. Hun var nødt til å snakke med han om hva som var skjedd. Riktig nok var hun en litt mer en vanlig robust ungdom, men det hun hadde fått se på mobiltelefonen sin nå på morgenen var noe av det verste hun hadde sett. Hvordan var filmene kommet til henne? Hun skjønte instinktivt at det var den ettersøkte personen som hadde sendt dette til henne, men hvorfor? Hun skjønte også at det var stor fare for at mobilen hennes var hacket og at hun ikke lenger bare kunne ringe og gjøre som hun ville uten at noen fulgte hennes bevegelser via mobilelefonens mikrofon og kamera. Hun hadde lagt fra seg telefonen for å lete etter Theo for å få hjelp.

Hun fant Theo akkurat mens han satte motorsykkelhjelmer på hodet for å kjøre til Drammen hvor han skulle prøve igjen å lete seg fram til terroristenes datamaskin. Han var like overbevist som etterforskningsleder Moset om at det var Gulka som stod bak bombetrusselen.

“Du må komme inn igjen, Theo! jeg har fått noe forferdelig på mobiltelefonen min. Jeg tror den kan være hacket også. Jeg er sikker på at det er denna Gulka som har gjort det.” Theo stoppet motorsykkelen og ble med inn i huset igjen. Begge foreldrene var på jobb. AI var selvfølgelig i Vestfossen hvor kriseledelsen var i full aktivitet. På skjermen til Idas mobil var det kommet frem en tekst: “Jeg er Gulka. Det er bare Arne Isdal som kan stoppe bombetrusselen. Han vil forstå hvorfor jeg gjør dette. Tre filmer og linker til mye mer bevis for et pedofilinettverk ligger på mobilen din. La han se det før han møter meg. Jeg kontakter han når han har sett filmene. Jeg overvåker mobilen din.”

Theo bannet. Det var ikke tvil om at mobilen til Ida var hacket. Han kunne ikke gjøre noe for å spore hackingen. Straks han begynte å jobbe på telefonen ville Gulka oppdage det. Ida var dessuten helt klar på at de måtte snakke med faren som nå satt med nøkkelen til å avslutte bombetrusselen og evakueringen som var en stor belastning for alle som var berørt. “Vi må snakke med pappa uten at noen andre får vite at vi vil at han skal møte Gulka!” Theo var usikker på om de nå egentlig ville at han skulle det, men var allikevel enig. “Hent ekstrahjelmen min oppe på rommet mitt så tar vi motorsykkelen til Vestfossen og finner pappa.”

AI stod med Idas mobil i handa å så på de tre korte filmene. Den første filmen viste tre voksne nakne menn hvor den ene voldtok ei lita jente. Hun var kanskje 10 år. Alle de tre mennene hadde svarte masker over hodet. To av dem holdt jenta. Film nummer to viste de samme tre mennene. Det virket som de rigget ned videoutstyret men at kamera gikk allikevel. En etter en tok de av seg maskene mens jenta lå stille på den store senga. De var lett å kjenne igjen Fransli på skjermen like før den ble svart. Den siste filmen viste fylkesordfører Torkil Fransli på toget. Han viste langfingeren til kamera før han i en rask bevegelse grep ned i lomma og tok opp en mobiltelfonlignende gjenstand. Det kom et hvitt blink før skjermen ble svart. Det var uten tvil drapet på Fransli som var filmet. Eksplosjonen hadde nok også knust togsettets kamera da den drepte fylkesordføreren. Theo viste Arne linkene Gulka hadde lagt igjen på Idas mobil. “Vi bør ikke gå inn på de før vi kan være sikre på at vi kan kopiere det vi ser i tilfelle noen ødelegger det som ligger der.” sa han til faren. “Hva vil du gjøre nå? Hun terroristen har jo tydelig vist hvorfor hun drepte Fransli. Dette er jo det femte drapet! Vi må kontakte Moset så vi kan lage ei felle for henne når du møter henne!”

Arne Isdal satt utenfor inngangen på skolen og kikket ned på kirken i Vestfossen som lå nedenfor skolen. Han hadde bedt Theo kjøre ida hjem igjen å ta kontakt med Moset å be han komme opp fra politihuset i Drammen til Vestfossen for et møte. Han hadde understreket for Theo at han ikke skulle si hva det gjaldt annet enn at det var en viktig utvikling i terrorsaken. Han reiste seg og ruslet ned til kirken. Det var en helt moderne kirke, enkel i sin arkitektur og utsmykning. Den utstrålte en trygg og harmonisk atmosfære. Arne var ikke kristen men akkurat nå trang han roen og stillheten kirkerommet kunne gi. Døra var åpen og han ruslet inn og satt seg stille ned for å tenke gjennom hva han stod overfor. Han var ikke i tvil om at han måtte møte Gulka, men var det for å sikre at hun ble pågrepet for de bestialske drapene eller var det for å gjøre som hun ønsket. Hva var det egentlig hun ønsket? Hva kunne han gjøre for henne som gjorde at hun desarmerte bomba under propantanken på toget? Det var så mange løse ender og usikkerheter. Ut fra hva han hadde sett til nå var han sikker på at Gulka fulgte en nøye forberedt plan hvor han sjøl bare var en liten brikke. Skulle han spille med eller skulle han gjøre alt han kunne for at hun ble pågrepet? Hvis alle disse drapene var begrunnet i grove overgrep mot en masse barn kunne det på en måte rettferdiggjøre handlingene. Allikevel var Arne helt trygg i seg selv på at han aldri ville godta at noen tok loven i egne hender for å være både dommer og bøddel, men fantes det en grense? Er det handlinger som er så grusomme at det kan forsvare at man bare sørger for å avslutte dem hvis man har muligheten? Det kunne se ut til at Torkil Fransli var en viktig del av et nettverk som begikk grove overgrep mot mange barn, noen som døde og andre som aldri ble seg selv igjen. AI satt med hodet i hendene og stirret ned i gulvet i kirken. Satt han med muligheten til å la dommer og bøddel over pedofilinettverket få slippe unna og leve godt resten av livet?

En hånd la seg på skulderen hans forsiktig. Arne skvatt til og snudde seg rundt. “Kan jeg få sitte ved siden av deg? Jeg merket at du kom stille inn og har sett, og hørt, deg gruble. Du mumler når du tenker og jeg skjønner du er i en vanskelig situasjon?” Det var presten som satt seg ned ved siden av han. De kjente hverandre litt fra før. Som kommuneoverlege hadde Arne samarbeidet med presten flere ganger i forbindelse med akutte dødsfall hvor de begge hadde jobbet med krisehåndtering av berørte. De visste hvor de hadde hverandre; Arne med en tro på at det finnes en kraft i oss, og over oss, som ikke var bundet til en spesiell religion. Presten med sin kristne overbevisning. Arne slappet av og fortalte hva han satt og grublet på. Det var godt å sette ord på det og uten at presten hadde sagt et ord reiste han seg og visste hva hans skulle gjøre. “ Takk for at du bare lyttet. Jeg har fått avklart det nå. Jeg tror jeg kommer tilbake på en kaffetår når dette er over. Takk.”

Etterforskningsleder Moset satt stille overfor Arne Isdal på et grupperom på Vestfossen ungdomsskole. De hadde bedt rektor finne et rom for bare de to. De hadde lagt fra seg alt elektronisk utstyr for ikke å kunne bli avlyttet. Arne hadde fortalt han alt han visste og vist han de tre filmene på Idas telefon før de gikk i møtet. Moset så på han og sa med tyngde; “Du må møte henne så vi får hevet bombetrusselen. Jeg skal sørge for at ingen følger deg eller setter feller for henne. Hvis vi mister henne tar jeg alt ansvar. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at dette pedofilinettverket blir knust.”

/