Den enes død...

Kommuneoverlegen bøyde seg fram og kikket seg rundt. Han satt på en av benkene inne på Buskerud Storsenter. “Skal du gjemme deg så gjør det der alle oppholder seg” huske han å ha lest i en krimbok en gang. Det var det Gulka hadde skjønt. Det var lett for henne å holde seg skjult og sjekke ut om det var noen mistenkelige observatører rundt lokkedua Arne lett kunne bli mistenkt for å være. Moset holdt hva han hadde lovet. Han hadde ikke sagt noe til noen og Gulka kunne ikke se noen mistenkelige personer i menneskemengde som strømmet gjennom gangene på kjøpesenteret. Hun nikket til Petter som hun så vidt kjente igjen inne ved utgangen på XXL sportsbutikken. Han var ikke til å kjenne igjen etter at hun hadde utført sine sminkekunster på han. Han var liten og litt krumbøyd gråhåret med jordfarget skjørt, gammeldagse knappesko, en mattrosa bluse under en beige jakke. Han spilte rollen sin godt som gammel dame!

Petter beveget seg stiv og litt ustøtt fram mot benken hvor AI satt. Lett gammelmodig berørte han underarmen til Arne: “ Bli sittende, Isdal, så tar vi en prat om pedofilinettverk og Fransli som var leder av nettverket. Der var han bedre kjent som Tarantula.” Arne så uforstående på den gamle damen. “Bli med inn på Kaféen så kan vi diskutere hvordan bombetrusselen i Hokksund kan avsluttes.” På senterets kafé var det nesten fullt og det satt folk ved alle bordene. Damen gikk foran Arne bort til et bord midt i lokalet hvor det satt en ung pen mann i moteriktig tøy. Slips, pene sko til lys bukse og dressjakke. Det så ikke ut som noen Arne kjente, men de satte seg ned. Nå så de ut som hvilken som helst tre generasjoners familie; far, sønn og sønnens bestemor. “Dette er Gulka. Jeg er Petter og det er vi som truer hele Hokksund med bombe under propanvognene på stasjonen i Hokksund. Vi har med oss fjernstyringen for bombene og utløser den med en gang hvis det skjer oss noe her.” Arne skjønte hvor riktig vurdert det var av Moset at han ikke hadde informert sine overordnede og satt i gang ei felle for å fange de to. Han var tørr i munnen, redd og frustrert over at de to hadde totalt kontroll. “Hva kan jeg gjør for å få en slutt på dette og hvorfor meg?” Gulka satte øynene i Arnes og holdt blikket fast mens hun fortalte kort; “Du kjenner meg fra da jeg var liten på besøk til et av jordens små helveter på Lillebo. Med det du har fått høre og se nå tror jeg du skjønner bakgrunnen for at 5 onde mennesker har måtte ta konsekvensene av årevis med grove overgrep mot uskyldige barn. Samtidig skjønner du dette lokalsamfunnet. Som kommuneoverlege betyr det mye hva du sier til folk. Vi trenger en som har vært på Lillebo, kjenner ansatte og barna. Vi trenger at du snakke vår sak.” Arne ristet på hodet. “Jeg kan aldri stå å forsvare sjøltekt og drap av mennesker. Jeg aksepterer ikke en gang at noen samfunn gjennomfører dødsstraff!” Petter lente seg fram: “Vi tar ansvar for hva vi har gjort. Det er ikke hevn for hva de har gjort mot oss som driver oss. Det er forståelsen for at de aldri vil få en passende straff for det de har gjort i Norge. Det er ikke en gang sikkert de hadde blitt dømt fordi det er så vanskelig å bevise det de gjorde og fortsatt holdt på med. Vi har stoppet dem ved å drepe dem samtidig med at vi har masse bilde og filmmateriale fra et pedofilinettverk langt nede i The dark net. Vi trenger deg til å snakke om nettverket og hvor viktig det er at det jobbes både for å avdekke medlemmer og bekjempe sånne nettverk.” Den gamle damens stemme var gått over fra tynn knirkestemme til en dyp maskulin stemme. Gulka så bort på han og Petter trakk seg litt tilbake. “ Det vi trenger er en stemme som kan snakke vår sak ut fra erfaringer. Vi har respekt for at du ikke er enig i det vi har gjennomført. Vi har ikke ressurser til å følge opp alt bevismaterialet som finnes på de linkene datteren din har fåt. Det kan være farlig å stå i mot slike undergrunnsorganisasjoner. De har mektige mennesker over alt. Vi vet at vi ikke bare søkes etter av politiet. Vi er mer redd for folk fra pedofilinettverket som er ute etter å stoppe oss permanent. Derfor trenger vi en som tør stå fram overfor publikum, men også overfor de som skal beskytte oss og avsløre overgriperne.” Kommuneoverlegen så seg rundt. Ved bordene satt det gamle og unge i en salig blanding akkurat som rundt bordet hans. Petter og Gulka hadde gjemt seg som kort i en kortstokk. Han var imponert over kreativiteten deres og skjønte at han i hjertet allerede hadde sagt ja til å være den personen Gulka og Petter bad om. Hjernen hans var ikke helt ferdig med å analysere situasjonen. Farlig? Hva med famililen? Hvordan skulle han kunne gjennomføre det de bad om i sin jobb eller fritid. Han så på Gulka: “ Hvordan skal dere klare dere ut av denne situasjonen dere har brakt dere opp i? Hvor skal dere kunne være trygge for overgriperne som leiter etter dere?” Petter smilte og sa i den gamle damens knirkestemme. “ Vi klarer oss fordi vi er flinke til å forsvinne, men allermest fordi vi har blitt ekstremt flinke til ikke å etterlate oss elektroniske spor. Nå vil Gulka og jeg forlate deg mens du blir sittende. Hvis du kjenner på lommene dine på jakka vil du kjenne to gjenstander som ligner på mobiltelefoner. Tenk på hva som skjedde med Fransli. Ikke flytt deg en meter for da vil minibombene gå av. Om en stund vil jeg ringe deg og fortelle hvordan disse bombene og togbombene kan skrues av. ” Petter rakte sin mobiltelefon til Gulka og hun reiste seg og rakte hånden mot Arne. “ Takk for at du hjelper til med saken. Dette er viktig for svært mange barn. Du kommer ikke til å se oss igjen. Gjør som vi sier så går dette helt bra.” Hun reiste seg og vinket mens hun beveget seg inn i strømmen med kunder på vei videre inn på kjøpesenteret. Petter berørte armen hans: “ Bare sitt stille og ikke prøv å ringe etter noen. Telefonen Gulka fikk er koblet opp mot din så hun vil se og høre alt du gjør. Vi nøler ikke med å utløse bombene,det vet du nå. Jeg ringer deg med instruksjoner for hva du skal gjøre for å desarmere bombene på deg og på toget. Det kan ta litt tid.” Den gamle damen reiste seg møysommelig og ruslet samme vei som Gulka. Arne satt lamslått tilbake. Han så seg rundt. Var det noen som kunne hjelpe han. Ville politiet kunne følge opp å finne de to morderne? Han skjønte i seg selv at det ikke var en sjanse for å finne to nåler i den høystakken de hadde forsvunnet inn i. Forkledningene og skuespillet som fulgte med dem var en Oscar verdig. De hadde sikkert allerede skiftet ham til andre ukjente personligheter. Det ringte i mobilen hans. “Hei Arne. Du kan trygt reise deg å ta kontakt med politiet nå. Det er ikke noen bombe i lommene dine. Derimot er det fjernstyringen av bombene på toget. Hvis du leverer de to detonatoren til bombegruppe finner de fort ut av hvordan de virker. Pass på deg selv, kommuneoverlege!” Arne Isdal ringte først lensmann Sanden og avtalte møte med bombespesialistemne. Deretter ringte han Emily for å forsikre henne om at han var like hel før han snakket lenge med etterforskningslederen som nå kunne vente seg en reprimande fra sine overordnede. Han var ikke i tvil om at politiet aldri ville finne fram til de to selvutnevnte bødlene. Moset hadde vunnet moralsk og avklart bombetrusselen, men tapt drapsetterforskningen.

En måned etter at livet hadde normalisert seg i den bomberammede kommunen stod kommuneoverlege Arne Isdal i Nrk Buskeruds lokaler på papirbredden i Drammen. Han stod bak bordet overfor journalisten og fortalte åpent om sin medvirkning i drapsetterforskningen og møtet med de to morderne. Mediene kalte drapene for “pedodrapene” og de ukjente gjerningsmennene hadde fått kallenavnet “ pedokillers” i sosiale medier og internasjonal presse. Lokalene til Nrk Østafjells, Buskerud ligger idyllisk til på hjørnet av ei blokk på papirbredden i Drammen. Studioet har vinduer ut mot Drammenselva og ligger mellom Statens hus og Drammen Politihus. Arne fortalte om samtalene med de to drapsmennene uten å røpe hverken kjønn eller alder på de to, men han fortalte om hvordan han hadde fått tilgang til det omfattende bevismaterialet politiet nå brukte til å nøste opp i en av de største og verste pedofilinettverk både norsk og internasjonalt politi hadde etterforsket. Mange var arrestert i flere land. Samtidig var mange i etterforskningen blitt personlig truet. Arne hadde sjøl mottatt mange trusler både via internett og i vanlig post. Han visste at Petters advarsel om farene ved å fortelle om dette nettverket var virkelige men hadde bestemt seg for at det var hans plikt å publisere det han visste. Hele familien stod bak han.

Der midt mellom Statens hus hvor fylkesmannens ansatte arbeidet og Politihuset i Drammen var det den enkleste ting av verden for mannen i den gule uniformen til Drammen kommune å sette fra seg sekken han bar inntil veggen og vinduene til Nrk Buskerud. Sakte gikk han over plenen bort til gangveien nederst ved elva og ruslet ned mot jernbanestasjonen bare få meter lengre ned. Han gikk opp trappa til brua over elva og stoppet midt på den mens han tok opp en mobiltelefon fra lomma. Med blikket rettet mot bygningen hvor han enda kunne se vinduene til radiostudioet ringte han med telefonen.

Arne Isdal var midt i en setning om overgrepsvideoene da han merket et hvitt blink og et voldsomt trykk. Så ble det svart.

/